En del av avtalen ble ferdig forhandlet i 2022 og er blitt ratifisert i Norge. Dette er avtalen som er basert på IUU fiske og overfisket fiskebestander. Denne delen av teksten vil ikke tre i kraft før ⅔ av medelemme i WTO formelt har skrevet under på avtalen. Rundt halvparten av WTOs medlemmer hadde skrevet under på avtalen innen utgangen av 2024.
Den tredje pilaren som går mest på subsidier som fører til overkapasitet og overfiske er enda ikke ferdig. Den ligger altså fortsatt oppe til forhandling i WTO.
Avtalen får kritikk for å ikke ta nok hensyn til småskala fiskere og de minst utviklede landene (LDCs), gjennom det man kaller "Special and Differential Treatment”. Spesielt for LDCs og andre utviklingsland og små øystater hvor fiske er en sentral del for å sikre matsikkerhet er avtalen dårlig. Mange er bekymret for at avtalen fører til at store fiskeflåter fra industrialiserte land skal klare å rapportere seg ut av reguleringer, men småskala fiskere får dårlige betingelser. Dette er fordi det ligger unntaksparagrafer i tekstene, hvor fiskeflåter blant annet kan dokumentere at de kun fisker i “bærekraftige” bestander.
Kritikken innen dette går også på at utviklingsland og LDCs har for dårlige vilkår, spesielt i det de eventuelt blir rikere og dermed går ut fra disse betegnelsene. Da har landene svært dårlig tid, kun to år, før de blir underlagt de samme reglene som land som har vært industrialisert lenge og allerede har opparbeidet seg en industri, ofte via subsidier. En annen del av problemet er definisjonen av IUU og hvordan dette kan inkludere småskala fiskere i utviklingsland og dermed nekte dem muligheten til å gi subsidier.
Kina er et av landene som gjør dette tema vanskelig, da de blir definert som et utviklingsland, men har en stor subsidiert fiskeindustri.
Fiskerisubsidier er ikke definert i WTO, dette skaper usikkerhet om hva en mulig avtale på fiskerisubsidier skal innebære. Dette betyr at en del av tekst-forhandlingene også må innebære å definere hvilke typer støtteordninger som defineres som skadelige fiskerisubsidier. Dette er et av hovedproblemene i forhandlingene om den tredje pilaren. Utviklingsland ønsker å få ut punktet om subsidier til “kost til personell, sosiale kostnader og forsikring”. Samtidig har punktet om subsidier til “distant-water fishing” blitt tatt ut av lista. Havfiske er det som historisk har bidratt til mest overfiske.
Institusjonelt vil det være en fare for at fiskeripolitikken og retten til å drive næringsfiske flyttes fra nasjonal forvaltning og havrett til å bli en internasjonal handelsrett.
Avtaleforhandlinger i WTO – og tolkning av avtaler – er dynamiske. En WTO-avtale på fiskerisubsidier kan dermed få innvirkning på alle politiske virkemidler som skal sikre forvaltning av marine ressurser, politikkområdet i Havretten, regionale forvaltningsavtaler, sikring av kystfiskere og kystsamfunns tilgang til ressurser og arbeidsplasser.
Norsk fiske
Politikk som er utviklet for å sikre demokratisk kontroll og fordeling av fellesskapets ressurser står sentralt i norsk fiskeripolitikk. Eksempler på slik politikk er råfiskloven, deltakerloven, kvotefordeling mellom trålere og kystfiskere, lokal leveringsplikt, forskningsbaserte kvoter og fiskekvoter som følger båten og gis til aktive fiskere bosatt i Norge.
Tross liberaliseringen vi har sett internasjonalt de siste tiårene utgjør i dag fiskeflåten som er under 11 meter cirka 80 % av Norges fiskeflåte og fiskere. Disse utgjør også størsteparten av fiskerisamfunnene langs kysten. Norsk fiskeripolitikk har altså hatt ønsket effekt med demokratisk kontroll og fordeling av ressurser. Likevel er dette sårbare aktører som fort kan undergraves dersom handelsreguleringer internasjonalt skal styre virkemiddelbruken vi har i Norge uten å ta tilstrekkelig hensyn til småskala fiskere.
Viktige spørsmål som ikke ser ut til å bli dekket tilstrekkelig i avtalen er:
Avtaler under WTO vil i utgangspunktet bety at hovedprinsippene til WTO kommer til å gjelde, det vil si likebehandling/ikke-diskriminering, og at unntak og nasjonal politikk skal være så lite handelshindrende som mulig. Det vil føre til et konstant press på nasjonal politikk og forvaltning.
Fiske med småskala fartøy, kystfiske og passive redskap, som overalt utgjør den klart største andelen av fiskeflåten i kyststater og den minste belastning på fiskebestandene, er ikke ekskludert eller ivaretatt. For utviklingsland kan det true mattilgang for de aller fattigste.
Hvem som skal betale og forvalte oversikten over bestander og overfiske, og hvordan sikre håndheving av lovbrudd (hovedparten av IUU foregår i Afrika, det er ikke afrikanske fartøy som står for det ulovlige fisket, afrikanske land har liten kapasitet til å regulere, overvåke og sanksjonere).
Dynamikken i forhandlinger og tvisteløsning, har en tendens til å begrense politisk handlingsrom for nødvendig og fleksibel politikk.
Vil det samme skje som i jordbruksavtalen i WTO, der industrilandene har sikret seg unntak eller mulighet til å flytte sine subsidier til nye og lovlige kategorier, mens utviklingslandene hindres i å utvikle ny nødvendig politikk i sine økonomiske soner?
Forhold til Havrettstraktaten og regionale forvaltningsregimer, og legitim forvaltning.
Biologien og næringskjedene i havet, der bestandene også er påvirket av klima, havstrømmer og forurensing er dynamiske og lite kjente, og vil kreve raskere tilpasninger og lovgiving enn det konkurranseperspektivet i WTO kan levere.
Hvilke begrensninger foreslås i WTO-avtalen?
Flere av dagens forslag krever et skille mellom landenes maritime økonomiske soner (200 nautiske mil fra kysten) og åpent hav (Havrettstraktatens definisjoner). Afrika, Karibien, og Stillehavslandene (ACP-gruppa) mener eventuelle forbud bør gjelde subsidier som hovedsakelig går til storskala industrielt fiske utenfor medlemmenes økonomiske soner. De minst utviklede landene vil ha unntak for utviklingsland og mener ingen utviklingsland skal ha forbud mot å starte opp eller opprettholde subsidier til fiske. WTO-regler på subsidier i fiskeriene ser ut til å fremme en utvikling vi ikke ønsker.
Avtalen tar i dag ikke tilstrekkelig vare på definisjoner om utviklingsland og småskala, og tradisjonelle fiskere. Ved ikke å lage gode nok rammer for disse, er faren at forbud også vil kunne ramme hele denne samfunnssektoren. Et slik forbud, nå eller i framtiden, vil kunne ramme kystfiskere hardt, og spesielt påvirke mattilgang i mange kystsamfunn i utviklingslandene.
Institusjonelt vil det være en fare for at fiskeripolitikken og retten til å drive fiske flyttes fra nasjonal forvaltning og havrett til handelsrett.
Problemene med overfiske og fiske av ulovlig og uregulert fiske er temaer som har blitt håndtert i FN, utenfor WTO. Det er ikke sikkert at en WTO avtale vil løse problemet med overfiske.
Dynamikken i WTO har grunnleggende et konkurransefokus, så selv om det kan være gode elementer i en slik avtale, er ikke WTO rett forum for et slikt arbeid.
Det er svært viktig å unngå en WTO- avtale mot fiskerisubsidier som forbyr en type forvaltning som vi har hatt i norsk fiskeripolitikk opp gjennom historien som har sikret ressursforvaltning, lønnsomhet, bosetting og fordeling og som av mange er vurdert som (et av) verdens beste forvaltningsregimer.
Småskala og tradisjonelle fiskere og passive fangstmetoder/redskap må unntas forbudene
De minst utviklede landene må få bedre tid til å innrette seg reglementet etter en eventuell “graduation”
Det må være en bedre definisjon på de utviklingslandene som har noe av den laveste andelen av marin fangst, definisjonen på <0,8% er volatil og kan forandre seg ved at andre land fanger mindre.
