Patenter

Hva er immaterielle rettigheter?
Immaterielle rettigheter (Intellectual Property Rights) er en samlebetegnelse på opphavsrett, design og industrielle rettigheter. Industrielle rettigheter omfatter i hovedsak patenter og varemerker. Patenter gir en tidsbegrenset enerett til å utnytte en ny oppfinnelse kommersielt. Andre aktører kan kun utnytte oppfinnelsen med tillatelse og kompensasjon til patenthaveren.

Patenter skaper en monopol-situasjon som gir eieren av patentet mulighet til å sette høyere priser og generere høyere profitt. Denne monopolprofitten skal kompensere patenteieren for risikoen forskningen innebærer og gi insentiv for forskning og innovasjon. Disse insentivene skal kompensere for de samfunnsmessige negative effektene høye monopolpriser skaper.

Forskning har vist at teknologi er den viktigste faktoren for økonomisk vekst. Strenge patentregelverk forhindrer teknologioverføring og økonomisk vekst i utviklingsland. De viktigste internasjonale avtalene som regulerer immaterielle rettigheter er TRIPS-avtalen i WTO og TRIPS-pluss avtaler i bilaterale og regionale handelsavtaler.

Kritikk av patentsystemet
Selv om de fleste er enige om at utviklere av ny teknologi har behov for å bli kompensert for utviklingskostnadene og risikoen de har påtatt seg, er det svært mange som er kritiske til det nåværende patentsystemet.

En kritikk er at patentbeskyttelsen er for omfattende. Den gir patenthavere mye lengre enerett på sitt produkt enn hva som er nødvendig for å kompenseres for utviklingskostnader og risiko. Dette gjør at forbrukere må betale høyere priser lenger enn nødvendig. Dette er særlig alvorlig for mennesker i utviklingsland som ikke har råd til livsnødvendige medisiner. Innovasjon og forskning kan også bli begrenset på grunn av et for strengt patentregime. Siden all kunnskap bygger på eksisterende kunnskap, er forskere avhengig av å kunne utvikle nye teknologier basert på eksisterende teknologier. Patentrettigheter begrenser imidlertid forskere fra å utvikle nye produkter fra patentert teknologi. I tillegg til unødvendig høye priser kan dermed et strengt patentsystem hindre innovasjon og utvikling, det motsatte av hva hensikten med systemet er.

En annen kritikk mot patentsystemet er hva som tillates å patenteres. Mange patenter er ikke reelle nyvinninger, men modifikasjoner som kun fungerer for å forlenge patentbeskyttelsen, ikke for å forbedre produktet. I USA er det blitt vanlig med såkalte patent-troll som kjøper opp patenter og saksøker andre utviklere som kan ha brutt opphavsretten. Siden utfall av patentsøksmål er i stor grad opp til skjønnsmessige vurderinger, er truslene om søksmål avskrekkende. Resultatet er at mye ressurser blir brukt på å forske seg rundt eksisterende teknologier, framfor å bygge på dem.

Immaterielle rettigheter i WTO
Immaterielle rettigheter reguleres av TRIPS-avtalen i WTO (The Agreement on Trade Related Aspects of Intellectual Property Rights), som kom med i de siste forhandlingsrundene da WTO ble fremforhandlet i 1994.

TRIPS-avtalen har fått sterk kritikk fra sivilsamfunnsorganisasjoner for måten den begrenser bruk av medisiner i utviklingsland. TRIPS-avtalen medfører at medlemslandene må gi patent både på fremstillingsprosess og produkt for medisiner, næringsmidler og genetiske ressurser. Gjennom TRIPS kan legemiddelselskaper ta internasjonalt patent på en medisin i en periode på 20 år. Patentinnehaver bestemmer selv pris og importør på sine produkter i hvert enkelt medlemsland, og mangelen på konkurranse presser prisene opp til et nivå som fattige ikke har råd til.

TRIPS ble vedtatt under forutsetning av at avtalen skulle reforhandles etter fem år. I stedet for reforhandling skjerpes patentreglene gjennom bilaterale TRIPS pluss- avtaler (handelsavtaler mellom to land). De minst utviklede landene (MUL–landene), har i teorien fått en overgangsperiode til 2021 før TRIPS-avtalen skal tre i kraft. I realiteten presses MUL-landene inn i enda strengere TRIPS pluss-avtaler før 2021 gjennom bilaterale handelsavtaler.

Patenter på levende organismer
Dagens internasjonale patentlovverk tillater patentering av genmateriale fra mennesker, planter og dyr. Et grunnprinsipp i patentsystemet er at det kun skal gis patenter til nye oppfinnelser. Dette har imidlertid blitt utvidet til også å gjelde levende organismer.

Det gjør at det er mulig å få patent på såfrø. Patenter på såfrø har ført til økt maktkonsentrasjon i matproduksjonen, der noen få selskaper kontrollerer såfrøene som brukes. Strenge patenter på såfrø hindrer bønder i å lagre frø til neste sesong, og tvinger de til å kjøpe nye hvert år. Dette kan skape store gjeldsproblemer og fører mange småbønder inn i et avhengighetsforhold til såfrøselskapene.

Det er ikke i hovedsak gjennom WTO at patenter på såfrø blir implementert, men gjennom bilaterale handelsavtaler som krever strengere patent reguleringer.

TRIPS-avtalen forplikter ikke landene til å implementere beskyttelse av patenter på såfrø, men krever en minimum plantesortbeskyttelse som myndighetene kan velge selv, og som gir bønder og forskere noe mer rettigheter til bruk enn hva patenter gjør. Derimot gjennom bilaterale handelsavtaler (som Norges EFTA-avtaler) kan det kreves medlemskap i den nyeste UPOV-konvensjonen som vil alvorlig innskrenke bruk av såfrø.

TRIPS-avtalen gir mulighet for å ta patent på gener og mikroorganismer. Mange av patentene er patenter på tradisjonell planteforedling og dyreavl. Tradisjonell kunnskap som er generert av lokalsamfunn i utviklingsland har dermed de senere årene blitt patentert av vestlige multinasjonale selskaper uten kompensasjon. Dette kan gå i motsetning til konvensjonen om biologisk mangfold som forutsetter at tilgang til genmateriale skal kunne gjøres avhengig av forhåndssamtykke fra det landet som eier genmaterialet. Norge foreslo i 2006 å endre TRIPS-avtalen slik at den bedre støtter opp om målene om en mer rettferdig fordeling av genressursene. Norges forslag innebærer at patentsøkere må opplyse om hvor genressursene eller den tradisjonelle kunnskapen oppfinnelsen baserer seg på kommer fra, om opprinnelseslandet krever tillatelse for tilgang til genressursene og om denne tillatelsen er innhentet. Norge støtter dermed kravet fra utviklingsland om at TRIPS-avtalen må endres på dette punktet. De fleste OECD-land motsetter seg forslaget, og det har dermed ikke kommet inn i TRIPS-avtalen.

Patenter på medisin gjennom TRIPS og TRIPS pluss
TRIPS-avtalen åpner for at utviklere av kopimedisiner kan bruke den eksisterende databasen til det patenterte medikamentet. I TRIPS pluss-avtalene kan det derimot kreves eksklusive rettigheter til testmaterialet for en periode på fem år. Uten tilgang på testmaterialet må utviklere av kopimedisiner (som har akkurat de samme komponentene) gjennomføre tester som i realiteten allerede er utført. Siden det patenterte medikamentet allerede har vist effekt, kan det bli uetisk å gi placebo til en kontrollgruppe. Dette blir en ekstra barriere for å utvikle billigere medisiner som utviklingsland kan importere for å sikre helsen til sine innbyggere.

Gjennom TRIPS pluss kan det bli mulig å søke patentrettigheter i flere land samtidig og færre billige kopimedisiner vil bli tilgjengelig på markedet i utviklingsland. TRIPS gir land muligheten til å nekte å gi patent på nye bruksområder for eksisterende medisiner og diagnoser. Denne retten kan fjernes i bilaterale TRIPS pluss-avtaler.

Gjennom TRIPS pluss kan legemiddelselskap søke om å få utvidet patentperioden for å kompensere for at den nasjonale legemiddelkontrollen bruker «uforholdsmessig» lang tid på å godkjenne et legemiddel. Dette kan føre til at legemiddelkontrollen presses til å godkjenne medisiner som ikke er godt nok testet eller er effektive og trygge nok.

Et av de viktigste unntakene i TRIPS-avtalen er åpningen for, at land kan sette patentregelverket til side og importere billigere produkter dersom det oppstår en nasjonal krise. Doha-erklæringen presiserer et lands rett til å selv å definere hva som utgjør en nasjonal krise. TRIPS pluss-avtalene setter derimot en rekke begrensninger for når et land kan benytte seg av tvangslisensiering og innskrenker dermed lands politiske handlingsrom til å innføre særtiltak i krisetider.

EFTA og sveitsisk legemiddelindustri
Norge forhandler bilaterale handelsavtaler sammen med Sveits i EFTA. Sveits har en stor farmasøytisk industri og svært offensive interesser innenfor immaterielle rettigheter. EFTAs handelsavtaler med tredjeland inneholder dermed TRIPS-pluss elementer som går lenger enn TRIPS-avtalen. De aggressive patentinteressene til Sveits har i enkelte tilfeller ført til bilaterale avtaler, dvs. at Norge har valgt å forhandle alene med tredjelandet på dette punktet eller trukket seg ut av patentdelen av forhandlingene.