Butikken som ligger på gateplan under Handelskammeret i Stockholm, selger eksklusive senger og madrasser. Det kan være tilfeldig. Men ønsket om å lande mykt er en av grunnene til at investorer fra mange land tar kontakt med den svenske næringslivsorganisasjonen Handelskammeret når de planlegger erstatningssøksmål mot en stat. Her kan de regne med diskresjon i alle ledd.
Tvister selger Sverige, ifølge generalsekretær Annette Magnusson i Handelskammerets voldgiftsinstitutt. Blant annet har Stockholm «tvisteturisme» i form av en jevn strøm av advokater som skal forhandle saker, mest mellom selskaper, men også mellom selskaper og stater. Ifølge Magnusson bor de gjerne tre uker på hotell, leier forhandlingslokaler, går ut og spiser middag hver kveld og kjøper med seg gaver til familien på vei hjem.
Dessuten, påpeker hun, er det bra for Sveriges image at Stockholm er kjent som sete for internasjonal voldgift, et annet ord for tvisteavgjørelsene som tas utenom de ordinære domstolene.
– Den typen goodwill smitter over på svensk eksportindustri og på det svenske varemerket. Det er utrolig verdifullt, sier Magnusson.
Krever milliarder fra Norge
Hvor verdifullt det internasjonale voldgiftssystemet er for andre land, er omstridt. Myndighetene er i ferd med å finne det ut for Norges del, etter at det latviske rederiet SIA North Star i fjor saksøkte Norge i et internasjonalt tribunal. Det er første gang dette våpenet brukes mot Norge.
Saken handler om snøkrabbefangst ved Svalbard. I 2017 arresterte Kystvakten skipet «Senator». Det hadde EU-lisens, men ikke norsk tillatelse. Rederiet anket til høyesterett over bota det fikk, men ble avvist. Nå krever latvierne erstatning fra Norge på 330 millioner euro, nesten 3,4 milliarder kroner – i Washington D.C.
– Vi har en veldig god sak og mener søksmålet er grunnløst, sier Kristian Jervell, avdelingsdirektør i Utenriksdepartementets rettsavdeling.
Men valget av advokathjelp tyder på at ingenting tas for gitt i en sak som også er politisk betent: UD har hyret noen av verdens beste voldgiftsjurister til å representere seg. Tre dommere skal avgjøre tvisten. Partene har oppnevnt hver sin og én felles leder. Sistnevnte er britiske Christopher Greenwood, kjent for sin upartiskhet, ifølge en kjenner av systemet. Norges dommer er kanadisk-newzealandske Donald McRae, ekspert på fiskeri, hav og folkerett.
Latvierne har stilt like høyt og engasjert L. Yves Fortier, en av verdens aller mest kjente voldgiftsdommere.
Veteranen Fortier ledet dommertrioen som i 2014 påla Russland å betale eierne av oljeselskapet Yukos over 50 milliarder dollar i erstatning. Det er den største kompensasjonen som noen gang er ilagt en stat i et internasjonalt voldgiftstribunal.
I tillegg har partene skaffet seg solid advokatbistand. Rederiet har hyret inn det franskkanadiske advokatfirmaet Savoie Laporte, og henter dessuten råd fra de norske professorene Mads Andenæs og Eirik Bjørge. UD har engasjert et team av britiske og franske advokater. Den ene er Alain Pellet, som beskrives som «crème de la crème».
Tenkte på norske investorer
Over 3500 ulike investeringsavtaler mellom land eller grupper av land gir internasjonalt næringsliv rett til å saksøke stater i et parallelt, internasjonalt rettssystem. Utenlandske selskaper som mener seg diskriminert,
trenger ikke prøve saken for vertsstatens domstoler før de går til internasjonal voldgift.
Den mest omfattende av avtalene er Energicharter-traktaten (ECT). Hele 53 land er bundet av den. Men Norge har aldri ratifisert den, nettopp på grunn av faren for søksmål. I tillegg finnes et mylder av bilaterale investeringsavtaler mellom land. Norge har 14 slike. En av dem er med Latvia, skrevet på skrivemaskin i 1992.
– Disse avtalene har nesten bare vært sett på som verktøy for å beskytte norske investeringer internasjonalt. Bevisstheten om at de også kan brukes til å saksøke Norge, har ikke vært høy nok i departementet eller
Stortinget, mener Anniken Elise Storbakk, generalsekretær i Handelskampanjen, en organisasjon som jobber for å motarbeide nyliberalistisk handelspolitikk.
Eksplosiv vekst
Antall søksmål mot stater har eksplodert siden 2000. Flere EU-land har enten vært truet med søksmål eller faktisk blitt saksøkt av utenlandske investorer som ofte også er europeiske – i internasjonale tribunaler som
er helt frikoplet nasjonale rettssystemer.
Bare investorer får gå til sak; stater kan bare forsvare seg. Men for internasjonalt næringsliv har voldgift mange fordeler sammenliknet med nasjonale rettsprosesser, ifølge Annette Magnusson i Stockholm.
– Voldgift er raskere, det foregår i bare én instans. Beslutningen kan ikke ankes. Tempo, effektivitet og prosess bak lukkede dører er også verdt svært mye, mener hun.
I gjennomsnitt får saksøkere rundt 40 prosent av det de krever – i gjennomsnitt 545 millioner dollar (4,6 milliarder kroner), ifølge FN organisasjonen Unctad. Summene er blitt veldig, veldig høye, sier Sarah Brewin, rådgiver i investeringsrett ved International Institute for Sustainable Development.
– De er høye fordi mange aktører i systemet er interessert i at erstatningene øker, og at systemet virker for investorer, sier hun.
Lukrativ advokatnisje
Et helt økosystem av spesialiserte og høyt gasjerte advokater har dannet seg rundt tribunalene. I 2017 kartla forskere ved Universitetet i Oslo 3910 jurister som jobber med internasjonal voldgift globalt. De fant at en mektig kjerne på 25 personer – nesten bare menn fra vestlige advokatfirma – utgjør en elite av voldgiftsdommere med svært mange saker under kappen.
– Det er veldig lukrativt å være voldgiftsdommer. I store investeringstvister kan timelønna være mange tusen kroner. Store tvister tar lang tid. En voldgiftsdommer kan tjene flere millioner kroner på en sak, sier Ivar
Alvik, professor ved Nordisk institutt for sjørett ved Universitetet i Oslo.
Rettsdokumenter viser at L. Yves Fortier, latviernes dommer i saken mot Norge, fikk 1,7 millioner euro som tribunal-leder i den riktignok ti år lange og ekstraordinære Yukos-saken. Russlands dommer fikk 2 millioner
euro, og Yukos 1,5 millioner.
Men partenes advokater får vanligvis mest. Deres salær kan utgjøre 90 prosent av sluttregningen for prosessen. Saker pågår ofte i to–tre år, og en undersøkelse i 2019 slo fast at saksøker i gjennomsnitt må ut med seks millioner dollar (50 millioner kroner) i advokatbistand, mens det koster statene i gjennomsnitt 5,2 millioner dollar å forsvare seg.
Permanent globalt tribunal
EU vil oppgradere det internasjonale voldgiftssystemet til noe som tåler offentlighetens lys. En reformprosess har pågått i regi av FNs Commission on International Trade Law (Uncitral) siden 2017. EU vil ha et permanent globalt tribunal med ankemuligheter og ansatte dommere på fastlønn. Men Russland og USA støtter ikke dette.
Misfornøyde utenlandske investorer bør pålegges å først prøve saken sin i nasjonal rett før de går til internasjonal voldgift, mener Mustaqeem de Gama. Han er Sør-Afrikas rådgiver i Verdens handelsorganisasjon. Sør-Afrika sa opp sine bilaterale investeringsavtaler med EU-land for noen år siden. I tvister har regjeringen i stedet en obligatorisk nedkjølingsperiode der partene må snakke sammen. Det har løst mange konflikter, sier de Gama.
– De fleste investorer vil egentlig ikke inn i noen voldgift, for det er ikke i deres langsiktige interesse. Menneskelige forhold er også svært viktige å bevare.
Pia Eberhardt i Corporate Europe Observatory er kritisk til ISDS-systemet, som står for Investor-state dispute settlement – navnet på tvisteløsningsmekanismen som gir investorer rett til å saksøke stater i eget system. Hun erkjenner at EUs forslag er et steg bort fra et system med private advokater som blir betalt per sak, til noe mer offentlig.
– Men dette er små endringer i kantene. Det berører ikke kjernen – at vi har et parallelt rettssystem for de rike på bekostning av fellesskapets interesser, sier hun.
utenriks@klassekampen.no
Dette er den siste av tre deler i en serie om Energichartertraktaten og internasjonal voldgift fra Investigate Europe, et internasjonalt journalistkooperativ støttet av Fritt Ord. Mer materiale finnes på nettstedet investigate-europe.eu.
