Saken sto på trykk i Bondebladet 26.01.2017
Bali, desember 2013: Etter tolv år med forhandlinger ligger det endelig an til at det kan bli en avtale i WTO. Avtalen vil riktignok bli puslete i forhold til den som norske bønder marsjerte mot, men en enighet vil likevel være svært viktig for selvtilliten til organisasjonen som lenge har blitt omtalt som død.
Men det er fortsatt skjær i sjøen.
India lager bråk. De vil ha en vedvarende rett til å bruke mer støtte enn de har lov til ifølge WTO-reglementet. USA står i spissen på den andre siden, og kjemper mot.
India står på sitt. Hele avtalen står i fare.
Kampen for mat
Dette er historien om kampen for at også fattige mennesker skal ha tilgang på mat, om et land der det å være fattig er helt normalt, og om enkeltmennesker som nekter å gi seg.
En av dem er Biraj Patnaik. Han besøkte nylig Norge, der han hadde møter med både stortingspolitikere og Norges Bondelag.
Patnaik er rådgiver for den indiske kommisjonen for retten til mat, og var en pådriver for innføringen av den indiske National Food Security Act i 2013.
Mange dollarmilliardærer
I første halvdel av 90-tallet gjennomførte regjeringen i India et vidtrekkende økonomisk reformprogram. Det ble stimulert til markedsøkonomi, frihandel og investeringer fra utlandet. Indias aksjebørser ble åpnet for utenlandske investorer i 1992.
Utviklingen etterpå kan tyde på at det var en stor suksess: India har hatt sterk økonomisk vekst de siste 20 årene.
– Vi har et rart paradoks: India har gjort det godt, mens indere ikke har det. Veldig få indere har hatt fordeler av globaliseringen, forteller Patnaik.
Noen har blitt rike. Svært rike. India har flere dollarmilliardærer enn Skandinavia. Men situasjonen for folk flest er i den andre enden av skalaen.
– En av grunnene er at mens BNPen har økt med gjennomsnittlig seks prosent i året de siste 20 årene – noe som er fenomenalt – har veksten i landbrukssektoren stagnert rundt to prosent. Dette i et land der mer enn 65 prosent av befolkningen er avhengig av landbrukssektoren, sier Patnaik.
Krise og selvmord
Han beskriver et landbruk i dyp krise, med landbruksinntekter som står i ro.
–Mellom 1996 og 2013 begikk nesten 300 000 indiske bønder selvmord. De kunne ikke betale tilbake gjelden sin. Hver historie er tragisk. Bøndene er i en gjeldsfelle, de mangler ressurser og institusjonalisert kreditt, samtidig som kostnadene går opp, sier den indiske rådgiveren.
Gårdene i India er små, selv i norsk målestokk. 85 prosent av gårdene er under 20 dekar. 70 prosent av bøndene er nettokjøpere av mat – de dyrker ikke nok til seg selv og familien.
Mat til månen – ikke i munnen
Patnaik beskriver et sulterammet land, der nesten 30 prosent av indiske barn er underernært. Det er en av de høyeste andelene i verden.
Andelen av babyene med en fødselsvekt under 2,5 kilo er dobbelt så høy i India som i Afrika.
– Derfor gikk vi til Høyesterett i år 2000, for å be dem gjøre retten til mat til en grunnleggende rettighet. India var den nest raskest voksende økonomien i verden, og vi hadde veldig store matlager. I 2001 hadde regjeringen nesten 60 millioner tonn matkorn på lager. Det er så mye at dersom du legger sekkene ved siden av hverandre, er lengden like lang som avstanden til månen og halvveis tilbake. Det er mer enn ett års forsyning for en befolkning på 1,2 milliarder mennesker. Vi sa til Høyesterett at disse lagrene må bli likvide. Og den beste måten å gjøre det på i et land der folk dør av sult, er å gi den til folk, sier Patnaik.
Mens grunnlover gjerne slår fast både stemmerett og ytringsfrihet, glimrer retten til mat med sitt fravær i lovverkene.
– Vi argumenterte overfor Høyesterett at ifølge den indiske grunnlovens artikkel 15 er retten til liv en grunnleggende rett – og at du ikke kan leve uten mat. Derfor er også retten til mat en grunnleggende rettighet. Heldigvis var Høyesterett enig med oss!
Seier etter seier
Etter at Høyesterett erklærte mat som en grunnleggende rettighet, har de avsagt nesten 200 kjennelser om temaet rett til mat. En av dem sier at alle barn skal ha skolelunsj.
– Regjeringen sa at dere kan ikke si det, for det er 120 millioner barn. Retten sa at vi bryr oss ikke, bare finn pengene. Da lagde de et utdanningsfond som betaler skolemat-programmet, forteller Patnaik.
Det ble også laget ordninger for barn under seks år, for gravide og for ammende, og for distribusjon av subsidiert mat.
– I 2013, etter mange år med rettssaker, mye kamp, lobbyisme, protester og streiker, greide vi å overtale parlamentet til å vedta en lov om matsikkerhet. Den erkjenner retten til mat som en grunnleggende rettighet, og har gitt 870 millioner indere juridisk rett til mat, forteller Patnaik.
I tillegg til ordninger rettet mot bestemte grupper, som skolebarn og ammende, får også svært mange kjøpe matkorn til veldig subsidierte priser. Totalt får tre av fire personer på bygda og halvparten av alle i byene, subsidiert mat.
– Grunnen til at programmet er så stort, er at vi har et veldig stort problem å fikse, sier han.
WTO-problemer
Men programmet lagde også nye problemer for India.
Siden indiske myndigheter kjøper opp mat til en forhåndsavtalt pris, og deler ut billig, blir dette regnet som handelsforstyrrende støtte i WTO-systemet.
Mellom 1996 og 2013 begikk nesten 300 000 indiske bønder selvmord, BIRAJ PATNAIK
Da den forrige WTO-avtalen ble forhandlet om, på 80- og 90-tallet, hadde India – og de fleste andre u-land for den saks skyld – lite landbruksstøtte. Dermed ble også støttenivået de fikk rett å beholde, lavt.
Den billige maten til fattige og utsatte grupper sendte støttenivået over det India hadde lov til. Landet kunne når som helst få en WTO-sak mot seg.
Inn mot ministermøtet på Bali krevde India et unntak fra regelverket.
Forstyrrer verdensmarkedet
Men det var ingen enkel vei.
– USA og EU protesterte mot Indias matsikkerhetsprogram. At myndighetene subsidierer mat, forstyrrer verdensmarkedet. Det er ikke myndighetenes jobb å distribuere mat. Det er det våre selskaper som skal gjøre, sa de, oppsummerer Patnaik.
Men han kjøper ikke argumentene.
– 47 millioner amerikanere nyter godt av matkuponger. Støtten i USA er 1730 dollar person, mens India program koster mindre enn 30 dollar per person som drar nytte av det. Og USA sier at vi forstyrrer handelen, spør Patnaik retorisk.
Han peker på at amerikanske og europeiske bønder får støtte til å produsere eksportprodukter, mens Indias program handler om å støtte de fattigste.
Kunne velte forhandlingene
På Bali truet India med å forlate forhandlingene om ikke problemet deres fikk en permanent løsning.
Det var WTO-krise.
Torsdags morgen under ministermøtet kontaktet Indonesias president Indias statsminister. Han advarte om at Indias posisjon truet hele Bali-avtalen.
– Det er bedre å ikke ha en avtale enn å ha en dårlig avtale, sa Indias handelsminister samme morgen.
Fireårig fredsklausul
Etter intense forhandlinger kunne likevel generaldirektør Roberto Azevêdo lørdag 7. desember annonsere den nye avtalen, til stående applaus.
Avtaleteksten forplikter medlemmene til å forhandle fram en permanent løsning på matlager-problemet innen fire år. I mellomtiden gjelder en fredsklausul. Det vil si at ingen land kan gå til sak mot India i denne perioden.
Fredsklausulen freder kun de ordningene som India og andre land notifiserte på Bali. Om India skulle ønske å støtte en ny matvare, eller et nytt land vil lage et lignende program, er det ikke omfattet av fredsklausulen.
Siden dette har over tre år gått. En varig løsning er ennå ikke kommet på plass. Fredsklausulen varer til ministermøtet i Buenos Aires i desember i år. Hva som vil skje etter det, er fortsatt usikkert.
– Det er veldig vanskelig å forutse hvem som kommer til å være på Indias side, sier Patnaik.
Vil ha Norge som megler
Patnaik ønsker en endring i WTO-regelverket.
Det kan forklares med et hjemlig eksempel: Når vi bruker målpriser, gir vi ifølge WTO gul, handelsforstyrrende, støtte. Støtten beregnes ved at differansen mellom prisen og verdensmarkedsprisen i 1986–88 blir ganget opp med volumet vårt. Norge har de senere årene kvittet seg med flere målpriser nettopp for å senke den «gule» støtten.
– Bare det å endre referanseprisen fra 1986 til at den blir inflasjonsjustert, vil gjøre stor forskjell for India. Det vil tillate at India og mange andre u-land kan bruke mer på landbrukssubsidier uten å bli utfordret i WTO, sier Patnaik.
Han mener India og andre u-land må få lov til å ha matlager som de kan distribuere til fattige.
Patnaik påpeker at Norge i ulike sammenhenger har operert som fredsmegler i verden. Han ønsker seg at Norge kan ta den rollen i WTO, også.
– Dere har ikke EUs landbrukspolitikk, og dere har ikke defensive eller offensive interesser annet enn for melk, kjøtt og fisk, og der konkurrerer dere ikke med de fleste u-land, argumenterer Biraj Patnaik.
Da han besøkte Norge, møtte han Per Olaf Lundteigen (Sp) og Torgeir Fylkesnes (SV) for å argumentere for sitt syn.
Fortsatt sult
Inda er fortsatt landet med fleste underernærte mennesker i verden. Over 15 prosent av befolkningen er underernært. 39 prosent av barna under 5 år er lave for alderen på grunn av underernæring.
Professor Dan Banik ved Senter for Utvikling og Miljø har forsket på matsikkerhet i India i flere tiår. Han publiserte i fjor en studie på temaet.
Selv om mange kjøper subsidiert mat i spesielle butikker, har flere ikke råd til å kjøpe hele den tildelte kvoten sin på én gang – og det kan være lang vei til butikken. Dårlig lagringskapasitet går også ut over kvaliteten og holdbarhet til maten. I tillegg har det vært utfordringer med korrupsjon og å nå målgruppen, skriver forskning.no i en sak med Banik.
