Publisert i Klassekampen 5 november 2020
Karita Bekkemellem fra Legemiddelindustriforeningen hevder i Klassekampen 4 november at det er naivt å foreslå statlig produksjon av legemidler i Norge. Vi mener det er naivt å tru at private selskap skal løse den forsyningskrisa vi er i.
Legemiddelproduksjonen er dominert av en markeds-modell med private legemiddelselskaper som er børsnoterte og skal gi størst mulig utbytte til sine aksjonærer. En kan derfor ikke forvente at et privat selskap vil produsere medisiner med lav inntjening eller investere i produksjon for et lite marked. Det er ikke rollen til et privat selskap. En konsekvens av en slik modell er at vi har ingen eller for få legemidler for sjeldne sykdommer, medisiner tilpasset barn og for tropesykdommer som rammer spesielt fattige land. Dessuten er selv essensielle medisiner for sykdommer som rammer oss alle, ikke tilgjengelig for store deler av befolkningen i lavinntektsland fordi prisen er for høy.
Vi mener det er behov for andre modeller i legemiddelindustrien som tar høyde for disse problemene og kan ha et langtidsperspektiv som involverer ikke bare profitt, men et samfunns- og helseaspekt. Myndighetene kan nemlig ikke pålegge private aktører å produsere de medisinene som anses essensielle og derfor fortsatt bør være på markedet.
Bekkemellem innrømmer det egentlig selv ved å referere til «vanlig» penicillin som, ifølge henne, ikke er særlig lønnsomt å produsere. Hvorfor skal vi akseptere at denne typen penicillin forsvinner? Det er en offentlig oppgave å sikre varer og tjenester som er nødvendige i et demokratisk velferdssamfunn.
Før ble «vanlig» penicillin produsert i Norge og de største markedene var Norden og Nederland. I andre land ble andre typer penicilliner kraftig markedsført og markedsledende. «Vanlig» penicillin er såkalt smalspektret og virker derfor ikke på mer enn et fåtall bakterier. Dermed bevares mer av vår naturlige flora og risikoen for antibiotikaresistens er lavere . Det er en medvirkende årsak til at vi har en så god situasjon i Norge. Men nå frykter legene med rette at »vanlig» penicillin ikke lenger blir markedsført.
I Norge, så vel som i hele Europa har vi et alvorlig problem med legemiddelmangel. I helsekomiteens merknader til forslaget om StatMed pekes det på at i 2014 hadde Norge 112 registrerte tilfeller av legemiddelmangel, mens tallet i 2019 hadde steget til 1 242. I rapporten for 2019 fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap om risikofaktorer er forsyningssvikt et tema, og svikt i legemiddelforsyningen er den mest alvorlige. Produksjons- og forsyningslinjene er lange, langt fra Norge, og svært uoversiktlige. Det gjør at Legemiddelverket ikke kan anslå om vi har nok legemidler på apotekene fremover.
Staten investerer allerede tungt i forskning på legemidler, men så snart det er noe lovende som kan produseres så selges den kliniske utprøvningen og produksjonen til private selskap som har kapasitet å ta medisinen til markedet. Noe lignende det vi nå ser med vaksinen mot Covid-19. De private legemiddelselskapene kan ta patent på legemiddelet og selge det tilbake til staten til den prisen de selv ønsker. Vi får ikke innsyn i produksjonskostnader eller annen informasjon bak prisen som settes. Vi får ikke engang innsyn i prisen som staten betaler.
Å styrke statlig legemiddelproduksjon i Norge høres ut som et fornuftig forslag for fremtida. Det er ikke nødvendig at et slikt selskap skal gjøre Norge selvforsynt på medisiner, det er ikke det det handler om. Det handler om å bygge opp kapasitet innen essensielle legemidler for sikkerhet og beredskap – og det handler om å innrømme at noen varer og tjenester må sikres utenfor det private markedet.
Skrevet av
Anniken Elise Storbakk, generalsekretær i Handelskampanjen,
Kirsten Myhr, farmasøyt, nå aktiv pensjonist