Jeg sitter utenfor Verdens handelsorganisasjons (WTO) hovedkontor i Genève og ser utover Genfersjøen, mot den ikoniske fjelltoppen Mont Blanc i bakgrunnen. Her, blant pent kledde folk på perfekt klippede plener og omgitt av dresskledde servitører, kan man godt få følelsen av å ha tredd inn i en trygg og privilegert boble hvor vi er upåvirket av verden rundt oss. Det føles som om tiden har stått stille siden WTO ble opprettet i 1995.
En reiste til nyliberalismens «gullalder»
Jeg er her som deltaker på WTOs største arrangement for debatt og samtale om handelspolitikk, sammen med over 4000 andre deltagere, både diplomater, næringslivsledere, representanter for tenketanker, akademia og sist, men dessverre minst, organisasjoner. Forumet som ble opprettet i 2001 som et svar på de store protestene under ministermøtet i Seattle i 1999, virker i dag som en tidsreise tilbake til 90-tallet og «gullalderen» for nyliberal optimisme, helt frakoblet fra dagens utfordringer.
Allerede på åpningsarrangementet ble en rekke klassiske nyliberale 90-talls-påstander stående uimotsagt, og møtt med anerkjennende nikk: frihandel fører til fred, at alle får det bedre og vi vil få mindre fattigdom og ulikhet bare vi har økonomisk vekst (den såkalte «trickle down»-effekten som er utførlig motbevist) og at i bunn og grunn går det stort sett ganske bra i WTO.
Ekkokammer for privat næringsliv
Til tross for at forumet samler over 4000 mennesker, er det slående hvordan diskusjonene her tilsynelatende skjer mellom folk som allerede er enige om det aller meste. Det er ingen overordnede diskusjoner om hvordan handelsreglene kan forandres så de blir mer rettferdige for land i det Globale Sør, og heller ikke om hvordan dagens handelssystem har vært med på å skape og forverre dagens klima- og miljøkatastrofe gjennom å fremme lange verdikjeder og økonomisk vekst på bekostning av folks grunnleggende rettigheter og hensyn til jordas tåleevne.
Et kjapt søk på ordet «rettferdig» i programmet med over 100 arrangementer gir kun ett treff. Det samme gjelder hvis man søker på “klima”. Dette sier mye om hvilke tema WTO mener det er relevant å snakke om når handelspolitikk diskuteres. «Alle» her ser ut til å være for frihandel, men spørsmålet jeg stiller meg er; frihandel for hvem og på hvis premisser?
Faktum er at dagens handelspolitikk er utformet av og for investorer og store selskaper. Næringslivslobbyer bruker milliarder av kroner hvert år på å påvirke handelspolitikken, og resultatet er et handelssystem hvor menneskers primære rolle er å bidra til «økonomisk aktivitet». Mennesker eksisterer for økonomien i stedet for at økonomien eksisterer for å tilfredsstille grunnleggende menneskelige behov og sikre at vi lever liv hvor vi stort sett er glade og friske. Dermed får du absurde paneldiskusjoner om hvordan KI kan skape mer grønn vekst, uten å diskutere hvordan KI også er en enorm utfordring for klimakrisa, og hvorvidt vekst egentlig er det rette middel for å bremse den.
Mens jeg skriver dette, pågår det en paneldiskusjon om investeringsfasilitering bak meg og jeg lytter med et halvt øre. Plutselig hører jeg at det blir snakket varmt om ISDS, et system av private tvistedomstoler som lar utenlandske selskaper saksøke stater som begrenser profitten deres. Hørte jeg riktig? Sitter de faktisk og roser ISDS opp i skyene, systemet som har gjort Ecuador til gjeldsslave for Chevron for å kreve at selskapet rydder opp deres oljeforurensning i Amazonas, og som har latt kullgiganten Uniper saksøke Nederland for å lage en plan for utfasing av kull?
Don’t look up!
Her er det ingen reelle diskusjoner om rettferdig omstilling eller om hvordan handelssystemet har brakt oss inn i klima- og miljøkrisa vi står i og det er ingen diskusjoner om hvordan folk som blir negativt påvirket av handelsavtaler (småbrukere, tradisjonelle fiskere osv.) kan være med å utforme fremtidens handelsregler.
Det nærmest totale fraværet av kritiske stemmer og diskusjoner om hvordan frihandel henger sammen med vår tids største utfordringer, gjør at det føles som om forumet er et ekko fra fortiden, en lukket boble hvor alle later som om alt er bra, mens vi lukker ørene for de reelle problemene i verden i dag. Det får meg til å tenke på filmen «Don’t look up». Her står jorda overfor en varslet katastrofe hvor en enorm meteoritt vil ødelegge hele jordkloden med mindre det handles hurtig. Men i stedet for å sette alle kluter til for å forhindre katastrofen, velger politikerne i stedet å gjøre alt de kan for å ignorere problemet. I filmens tragikomiske avslutningsscene sitter hovedpersonen og spiser middag med familien. De er alle klare over at de snart vil bli truffet av en enorm meteoritt, men i stedet for å forholde seg til dette, prøver alle desperat å late som ingenting og unngå å kikke opp hvor de vil se den uunngåelige katastrofen i øynene.
Noe lignende skjer her på Public Forum. Alle vet at dagens klima- og miljøkrise ikke tillater at vi fortsetter som før med uhemmet vekst på multinasjonale selskapers premisser. Alle her er også klare over at vi står i en situasjon hvor det multilaterale, regelbaserte handelssystemet er i ferd med å rakne til fordel for stormaktsrivalisering og handelskrig, og WTO risikerer å miste sin relevans. Men dette hører man ikke om på Public Forum. I stedet hører vi folk prise WTO, at reformprosessen faktisk går veldig bra, at i siste ende vil vi alle det samme og frihandel er tross alt mirakelkuren mot både fattigdom og krig. Men i likhet med meteoren i «don’t look up», forsvinner ikke problemene bare vi prøver hardt nok å ignorere dem.
Frihandel for hvem?
Det er slående hvor få organisasjoner og representanter for lokalsamfunn og vanlige folk som blir rammet av urettferdig handelspolitikk som er her. Hvordan kan det ha seg?
Her er kanskje en del av forklaringen: for å få holde et arrangement på Public Forum, må man sende inn forslag til WTO-sekretariatet. Handelskampanjens internasjonale nettverk, Our World Is Not For Sale (OWINFS) sendte inn hele syv forskjellige forslag til paneler, men ingen ble godkjent. Resultatet: Mange organisasjoner kan ikke prioritere den dyre reisen til Genève når man ikke får mulighet til å delta på en meningsfull måte. Dette er dessverre ikke en ny utvikling. Representanter som har deltatt i Public Forum siden begynnelsen forteller om et forum som har forandret seg drastisk siden oppstarten: De første årene deltok mange organisasjoner, og det var faktisk en viss debatt om hvem verdens handelspolitikk skulle være til for, og hvordan den skulle utformes.
Men dette har forandret seg: Det har blitt stadig tydeligere at det egentlige formålet er networking mellom dem «som er noe» innenfor handelspolitikk, det vil si mellom aktører som har tjent godt på dagens handelssystem og ikke ønsker en mer fundamental endring av dagens handelsregler. Enhver diskusjon om temaer som ikke passer inn i dette verdensbildet blir dermed irrelevant.
Jeg forlater Public Forum med en følelse av at arrangementet ikke lenger er en arena for diskusjoner, men et sted hvor mektige aktører innen handelspolitikk setter agendaen for hvordan man kan snakke om handel. Ved å gjøre forumet mer lukket og ensrettet, tror jeg WTO gjør seg selv en bjørnetjeneste. Når temaer som rettferdig omstilling og demokrati blir skjøvet ut på sidelinjen, bidrar det kun til å svekke WTOs legitimitet som en aktør som kan bidra til å løse vår tids felles utfordringer. Og en ting er sikkert: vår tids felles utfordringer krever at vi kikker opp og forholder oss til dem, og at vi finner felles løsninger gjennom samarbeid. En endring av handelspolitikken er nødvendig for å få til dette.