Dagens kriser krever at vi tenker nytt om handel, men frihandelsavtalen mellom EFTA og MERCOSUR som nå behandles i Stortinget, går i motsatt retning. Avtalen fanger oss i et utdatert system med lange verdikjeder som gjør oss sårbare. Hensynet til lokal og nasjonal matberedskap må være sentralt, også i Norges handelspolitikk.
Stortinget skal nå ta stilling til om den kontroversielle frihandelsavtalen mellom EFTA og MERCOSUR-landene Argentina, Uruguay, Paraguay og Brasil skal ratifiseres. Sivilsamfunn, fagbevegelse og bønder på begge sider av Atlanteren er kritiske til avtalen.
Forhandlingene om avtalen startet for over 25 år siden, og avtalen vi sitter igjen med reflekterer en helt annen virkelighet enn den vi lever i i dag. Midt i en akselererende global oppvarming og kriger som truer globale forsyningskjeder og sender energiprisene i været, er det behov for en handelspolitikk som fremmer lokal og nasjonal matberedskap. Det skaper vi ikke gjennom å binde oss til lange verdikjeder som legger bedre til rette for import av mat og fôr produsert i Sør-Amerika, og å binde søramerikanske bønder til råvareeksport, og avhengighet av gjødsel og maskiner fra Europa.
Det gjør vi ved å arbeide for regional og nasjonal matberedskap, gjennom blant annet økt selvforsyning, kortere verdikjeder og lokal matproduksjon, lagring og bearbeiding. Norske bønder har i lang tid poengtert at en løpende produksjon her hjemme er avgjørende for matberedskapen. “Ulik, mangfoldig og spredt produksjon over hele landet bidrar til å redusere klimarisiko for det norske matsystemet”, skriver Norsk Bonde- og Småbrukarlag i sin nylanserte beredskapsplan for norsk jordbruk. EFTA-MERCOSUR-avtalen tar oss i helt motsatt retning.
Mangel på samstemthet
Handel påvirker alt, og derfor må norsk handelspolitikk sees i sammenheng med andre nasjonale mål, som matsikkerhet, beredskap, klima og miljø og utviklingspolitikk. Ellers risikerer vi at norsk handelspolitikk stikker kjepper i hjulene for arbeidet med å oppnå andre samfunnsmål, både i Norge og hos våre handelspartnere.
EFTA-MERCOSUR-avtalen er full av slike motsetninger: Selv om man har tilstrevd beskyttelse av norske sensitive grasbaserte produksjoner, legger avtalen til rette for økt norsk import av bl.a. soyamel til oppdrettslaks og kraftfôr, noe som er stikk i strid med Regjeringens målsetning om å øke Norges selvforsyningsgrad til 50%. Og mens Norge bruker milliarder på å hindre avskoging av Amazonas, vil handelsavtalen bidra til å utvide det storindustrielle landbruket i MERCOSUR, som er hovedårsaken til avskogingen[1] i Amazonas.
Matberedskap på begge sider av Atlanteren
Avtalen vil føre til økt press på sårbare økosystemer og få negative konsekvenser for urfolk, småbønder og arbeidere i MERCOSUR-landene. I Sør-Amerika konkurrerer de nemlig med den sterke agrobusinesssektoren. I tillegg til å drive med avskoging, er det et velkjent problem at brasiliansk agroindustri driver med landran for å utvide produksjonen av monokulturer som soya og mais for eksport.
Ifølge Priscila Araújo fra de jordløses bevegelse i Brasil (MST), vil avtalen fordype den allerede svært skjeve jordfordelingen i Brasil. De største jordbrukene i Brasil dekker enorme landområder, og 1% av landeierne eier nesten 50% av Brasils landbruksjord. Det er disse enorme landbruksbedriftene som vil styrkes av frihandelsavtalen. Hun forklarer at avtalen vil være et stort tilbakeslag for arbeidet med landrettigheter og sosioøkonomisk utvikling. “Småbrukere, som produserer 70% av maten som spises i Brasil, vil bli presset vekk til fordel for eksportjordbruket”, forteller Priscila. MST frykter at avtalen vil styrke det allerede mektige eksportlandbruket og låse landet til å produsere monokulturer for eksport i stedet for å produsere mat for egen befolkning. Avtalen vil dermed svekke matsikkerhet og matberedskap på begge sider av Atlanteren.
Krisetider krever at vi tenker nytt om handelspolitikk. Det virker som om regjeringen har hatt hovedfokus på eksportinteresser når de har signert EFTA-MERCOSUR-avtalen. Som et av landene i verden med lavest grad av selvforsyning gir det ikke mening å inngå en frihandelsavtale som legger bedre til rette for import fra Sør-Amerika. Det er også stikk i strid med norsk miljø- og klimapolitikk å inngå en avtale som vil øke presset på sårbare økosystemer som Amazonas.
Vi kan ikke fortsette å inngå handelsavtaler som har som hovedmål å øke handelen for handelens skyld. Vi trenger handelsavtaler som svarer på dagens utfordringer. Det gjør ikke EFTA-MERCOSUR-avtalen.
Les hele kronikken i Nationen: Handelsavtaler må fremme lokal og nasjonal matberedskap
[1] https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0264837725003448
og https://www.regnskog.no/no/nyheter/regnskogen-slaar-tilbake