Vestre argumenterer mot subsidier, mens min hensikt var å få en diskusjon om hvordan og når en kan bruke lokalt innhold – altså politikk - for å sikre arbeidsplasser og utvikling av ny industri innen fornybar energi og sirkulær økonomi i Norge.
Om Vestre misforstår eller velger å misforstå er ikke godt å vite. Mitt poeng er ikke at lokalt innhold skal brukes i alle tilfeller, men at vi trenger en diskusjon rundt når og hvordan det skal kunne brukes i Norge. Dette er velkjent industripolitikk i Norge, spesielt kjent fra petroleumsnæringen på 70- og 80-tallet. Da må regjeringen åpne opp for nye ideer og virkemidler, framfor å angripe land som bruker disse tiltakene.
Jeg argumenterer ikke for hele IRA som et forbilde, men USA tar i bruk virkemidler som det er verdt å diskutere i Norge. For å bygge en velferdsstat må en kunne sikre at politikk blir til jobber og utvikling og at verdier blir skapt nasjonalt, ikke at det outsources til skatteparadis eller kjøpes oppav utenlandske investorer.
Det er ikke gitt at regjeringens «tilrettelegging» faktisk fører til at lokale selskap kan delta, eller at utenlandske selskap etablerer seg eller bygger opp/bidrar i lokal industri og verdikjeder. Det er nettopp derfor at land har tatt i bruk lokalt innhold når nye industrier skal bygges. Vi ser da også at en ny EU-lov legger vekt på en viss grad av «selvforsynthet» (Klassekampen 17.3.2023).
Krav om lokalt innhold stopper ikke internasjonal handel. Krav om av lokalt innhold kan brukes i noen tilfeller, for eksempel bygge opp ny fornybar energi, og det er ofte et krav om å bare bruke en andel, altså ikke at alle varer og tjenester skal ha lokal opprinnelse.
Denne kronikken ble originalt publisert i Klassekampen 22.03.2023.
Foto: Øyvinn Myge/Nærings- og fiskeridepartementet. Brukt med Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-IngenBearbeidelser-lisens.