Denne uken arrangeres WTOs ministermøte. WTO har vært i krise i flere år nå, blant annet fordi organisasjonen er sterkt preget av uenighet og forhandlinger har stått stille. Det er derfor enormt press for fremgang på årets møte, så det kan framstå som en suksess.
Derfor er det «WTO reform» som står på agendaen. Dette feires av mange. Men reformen har en demokratisk bakside. Det som skjer nå avslører i virkeligheten en maktpolitikk som har vært organisasjonens kjerne siden den ble etablert, og den vil gå på bekostning av utviklingsland og de minst utviklede landene.
WTO er i dag i prinsippet demokratisk og konsensusbasert, det vil si at hvert land har en stemme, ingen land har vetorett og alle land må bli enige før man kan vedtahandelsavtaler. Dette har vært viktig for mange land i det globale sør, som har vært i stand til å samle seg og stille krav til mektigere land.
Det denne foreslåtte «reformen» innebærer, er at man vil legge til rette for såkalt plurilaterale, altså flerstatlige, handelsavtaler, og endre praksisen med konsensusbasert beslutningstaking. Dette vil i praksis tillate at noen få aktører får enda større makt over beslutningstakingen. Den norske WTO-ambassadøren, Petter Ølberg, legger til rette for dette arbeidet.
Det
er de minst utviklede landene som vil betale prisen. Reformen legger
til rette for at man går videre med forhandlinger innenfor nye områder
uten å imøtekomme krav land i det globale sør har satt. En viktig grunn
til at forhandlingene lenge har stått stille i WTO er at land i sør har
satt krav for å gjøre opp med noe av den strukturelle ulikheten i WTO.
Mange av disse kravene handler om matsikkerhet, som retten til
offentlige matlagre og andre beskyttelsesmekanismer som er essensielle
for å opprettholde nasjonal matsikkerhet. Det strider imot store
eksportinteresser, som USA, kravene har ikke blitt lyttet til. Reformen
vil gjøre det lettere å legge kravene til side og gå videre med
forhandlinger som er viktigere for de mer innflytelsesrike landene.
Vi er mange som har kjøpt narrativet om at Donald Trump alene truer det multilaterale handelssystemet. Sannheten er at handelssystemet har vært under press lenge, på grunn av manglende demokrati og urettferdige handelsavtaler.
For både demokrati og legitimitet er det avgjørende at utviklingsland får sine stemmer hørt. Norge må jobbe for at avtaler har reell konsensus mellom alle de 166 medlemmene i WTO, og motsette seg plurilateralisme som prinsipp. Vi trenger et regelbasert, demokratisk handelssystem, hvor alle, inkludert svakere aktører, har en mulighet til å få sin stemme hørt.
Norge har ekstra stort ansvar da det er vi som legger til rette for denne reformen, som i praksis vil skape et mindre demokratisk handelssystem.
Les hele kronikken i Klassekampen: Den sterkestes rett - Klassekampen