Digital økonomi blir stadig viktigere og kontroll over råmaterialet (dataen) blir avgjørende

I Verdens handelsorganisasjon (WTO) foregår det forhandlinger for å forby noen former for fiskerisubsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske. 

Bruken av Bilaterale Investeringsavtaler har vokst eksponentielt siden slutten av den kalde krigen. Man antar at det i dag er over 3000 slike avtaler på tvers av regioner og kontinent. Hva kjennetegner disse avtalene og hvilke utfordringer fører de med seg?

Handel med mat er et kontroversielt og vanskelig område i internasjonale handelsforhandlinger. Majoriteten av landene i WTO er utviklingsland der store deler av befolkningen er avhengig av landbruk på en eller annen måte, samtidig som store eksporterende land ønsker å åpne opp markedene for å lette eksportkostnadene. Billig importert mat kan potensielt utkonkurrere lokal produksjon som kan kaste fattige bønder ut i fattigdom.

Patent rettigheter og opphavsrett kan høres ut som en god ide for å beskytte nye oppfinnelser og sikre inntjening på en investering, men det kan også føre til markedskonsentrasjon og høye priser. I utviklingsland kan patenter på medisin føre til at folk ikke har råd til å kjøpe medisin, og innenfor jordbruk kan patenter på såfrø føre til at bønder ikke har lov til å lagre frø til neste sesong. 

Formålet med internasjonale tjenesteavtaler er å sikre utenlandske tjenestetilbydere lik tilgang på nasjonale markeder som lokale leverandører. Norge har særlig interesser i maritim sektor, telekommunikasjon, energi og finansielle tjenester. Handel med tjenester er regulert av den multilaterale GATS-avtalen, men EFTA frihandelsavtaler med tredjeland inkluderer tjenestekapitler som går lengre enn GATS. Norge er også i forhandlinger om en plurilateral avtale om handel med tjenester (TISA), som forplikter landene til ytterligere liberalisering av tjenestesektoren.

I WTO defineres fisk som en industrivare og Norge har store offensive interesser i å fjerne toll-barrierer og andre barrierer for å få bedre markedsadgang for norsk fisk. Disse interessene er ikke nødvendigvis i samsvar med Utviklingsland sine interesser som kan ha behov for både toll og andre barrierer for å bygge opp egen industriproduksjon.

Offentlige anskaffelser kan brukes til å styrke lokalt næringsliv og arbeidsplasser. Norge har imidlertid gjennom WTO og EØS bundet seg til et felles regelverk for offentlig innkjøp som sørger for åpen internasjonal konkurranse om leveranser til det offentlige.

Norge har frihandelsavtaler gjennom WTO, EFTA, og gjennom EØS avtalen er vi koblet på EUs indre marked. Vi har 25 frihandelsavtaler gjennom EFTA, og det forhandles om stadig flere. De bilaterale og regionale avtalene går ofte lenger enn WTO avtalene og kan presse utviklingsland til å godta bestemmelser de ikke har godtatt i WTO.