Handelskampanjen

Handelskampanjen

Kronikk: – Skal WTO avgjøre fremtidens forvaltning av havet?

Faksimile fra Fiskeribladet

WTO har ikke klart å finne ut av hvilke land som subsidierer fartøy som driver overfiske, eller hvilke land som driver ulovlig fiske, skriver Handelskampanjen i denne kronikken i Fiskeribladet. 

Av: Anniken Elise Storbakk, generalsekretær i Handelskampanjen, Caroline Herlofson, styreleder i Handelskampanjen og Helene Bank, styremedlem i Handelskampanjen
Publisert i Fiskeribladet 13. juni 2021

Norge er en stormakt innen sjømat. Vi er verdens niende største i volum av villfisk, og verdens nest største eksportør i verdi, inkludert laks. Fisken er viktig for Norge. Det er den også for lokale småfiskere verden over, hvor mange er direkte avhengig av det havet kan tilby.

Dessverre er globale fiskebestander i krise, mange er faretruende nær kollaps, og en tredjedel blir allerede fisket over bærekraftig nivå. Overfiske er et stort problem, og fiskerisubsidier pekes ut som en direkte bidragsyter. Ifølge FN utgjør fiskerisubsidier så mye som $35 milliarder på verdensbasis, hvorav $20 milliarder kan knyttes direkte til overfiske.

Problemet med overfiske og fiskerisubsidier er derfor sentralt i FNs bærekraftsmål nr. 14.6: Livet i havet. I formuleringen gir FN Verdens handelsorganisasjon (WTO) i oppdrag å forby visse former for fiskerisubsidier som blant annet bidrar til overfiske, innen 2020.

Fristen ble ikke nådd i 2020, men den nye generaldirektøren i WTO har satt seg som mål å få en avtale klar til juli i år som kan godkjennes på WTOs ministermøte på slutten av året.

Til tross for oppdraget fra FN har ikke WTO klart å fokusere på de grunnleggende spørsmålene, hvilke land som subsidierer fartøy som driver overfiske, og hvilke land som driver ulovlig fiske.

I februar 2021 ble forhandlingsteksten lekket. Den viser at bekymringene som Handelskampanjen og globale sivilsamfunnsorganisasjoner har uttrykt, i stor grad stemmer:

Artikkel 5.1 i forhandlingsteksten forbyr subsidier som bidrar til overkapasitet eller overfiske. Forbudte subsidier er for eksempel støtte til bygging av båter og teknologisk modernisering av båt og utstyr, og støtte til kjøp av drivstoff. Men det er foreslått et stort unntak fra disse forbudene som støttes av flere rike land: Land kan fortsette å subsidiere så lenge de kan bevise at de har iverksatt tiltak som bidrar til å holde fiskebestanden på et bærekraftig nivå.

I realiteten vil dette føre til at de landene som har økonomiske ressurser til å subsidiere, og den tekniske kapasiteten til å overvåke, samle inn data og forvalte fiskeriene, ikke vil være bundet av disse forbudene.

Dette får konsekvenser for land i det globale sør som har langt flere fiskere og fiskeslag enn Europa, men mindre kapasitet til å dokumentere både egne bestander og overfiske av utenlandske havgående fartøy. Sør-Afrika går hardt ut og sier det opprettholder status quo ved at utenlandske subsidierte fiskeflåter fortsetter sitt fiske utenfor Afrikas kyst, mens de afrikanske landene selv vil få problemer med å subsidiere egen flåte.

Et viktig krav fra utviklingsland og de minst utviklede landene, er at de skal få unntak fra forbudene slik at de kan bygge opp egen fiskerinæring. En effektiv forskjellsbehandling av utviklingsland er også del av oppdraget fra FN. Men forslaget som støttes fra flere rike land er at utviklingsland skal bare skal få unntak i en periode på 5 eller 7 år.

Mens EU, USA og Japan, har bygget opp sin flåte og er ansvarlige for overfiske av fiskebestander – i noen tilfeller til en kollaps – åpner den foreslåtte teksten for at de kan fortsette å subsidiere slik som før. Dette betyr at en av hovedkomponentene i FNs bærekraftsmål ikke vil bli pålagt de som er mest ansvarlige for tilstanden til globale fiskebestander.

FN har bedt WTO lage regler, men er WTO riktig forum for å bekjempe overfiske og tap av biologisk mangfold?

WTOs mandat er å redusere handelshindringer og sikre likebehandling mellom økonomiske aktører. I forhandlinger i WTO foregår det en kontinuerlig maktkamp om markedsadgang og ressurser – også i fattige land. Dette er en sentral årsak til at mange forhandlinger stopper opp. FN har ikke bedt om reduserte handelshindringer og like konkurransevilkår, de har bedt om å stoppe finansiering av båter som overfisker.

WTO-forhandlingene skiller heller ikke mellom aktive og passive redskap eller forskjellen mellom kystfiskere og større båter som fisker lenger fra kysten. Heller ikke her ønsker WTO å disiplinere de som virkelig bidrar til overfiske.

Havrettskonvensjonen er det internasjonale juridiske rammeverket for all aktivitet i havet. Den forplikter landene til å samarbeide i regionale fiskeriorganisasjoner for å sikre bærekraftig bestander. En WTO fiskerisubsidie avtale som krever at land skal bevise for WTO at de har bærekraftig forvaltning av havet tilsidesetter havretten og regionale organisasjoner.

Norske folkevalgte må være oppmerksomme på dette. Hvis ikke risikerer vi å undergrave fremtidige rettigheter under både havretten og Svalbardtraktaten. Vi må sette grenser i forhandlingene og sørge for at lokale småfiskere, som vi vet utgjør den minste belastningen på fiskebestandene, både i Norge og i utlandet, blir ivaretatt.

Flere nyheter

Kontakt

Handelskampanjen
Postadresse:
Handelskampanjen c/o Utviklingsfondet
Mariboes Gate 8, 0183 Oslo


.(JavaScript must be enabled to view this email address)