Handelskampanjen

Handelskampanjen

Konsekvenser av forhandlingene om fiskerisubsidier i WTO

WTO sin nye forhandlingstekst i avtalen om fiskerisubsidier risikerer å forsterke ulikheten blant verdens rike og fattige land, samtidig som den tilrettelegger for at verdens rikeste land kan fortsette å fiske på et nivå som ikke er bærekraftig for verdens globale fiskebestander.

Disse konsekvensene av forhandlingene om en ny avtale for fiskerisubsidier i Verdens handelsorganisasjon (WTO) blir godt beskrevet i en analyse skrevet av Adam Wolfenden fra organisasjonen Trade Justice Campaigner with Pacific Network on Globalisation (PANG) og Ranja Sengupta fra Third World Network (TWN).

Handelskampanjen har laget en oppsummering med de viktigste poengene i analysen på norsk. Du kan også lese analysen av Wolfenden og Sengupta i sin helhet (på engelsk).
 

Å beskytte problemet - Forhandlinger om fiskerisubsidier i WTO

I år tar WTO sikte på å oppnå en avtale om å forby visse typer av fiskerisubsidier. Dette kommer i en tid da globale fiskebestander er i krise, hvor en tredjedel av de globale bestandene allerede blir fisket over bærekraftig nivå. Bærekraftsmål (SDG) 14.6 har som mål å "forby visse former for fiskerisubsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske og eliminere subsidier som bidrar til ulovlig, urapportert og uregulert fiske". Disse forbudene skal utformes slik at utviklingslandene og de fattigste landene ikke skal måtte ta på seg de samme forpliktelsene (særskilt og differensiert behandling).

Det er spesielt viktig at de fattige landene får noen unntak fra disse forbudene fordi deres fiskerinæring er lite oppbygd og de har en stor andel småskala- og tradisjonelle fiskere som bidrar lite til globalt overfiske.

I den siste versjonen av forhandlingsteksten i WTO (18 desember 2020) finnes en liste over forbudte subsidier, oppført under ”Overkapasitet og Overfiske” (artikkel 5.1). Listen inkluderer støtteordninger til skip, kjøp av maskiner eller utstyr, kjøp av drivstoff med mere.

De landene som har økonomiske ressurser til å subsidiere, og den tekniske kapasiteten til å overvåke, samle inn data og forvalte fiskeriene, vil ikke være bundet av disse forbudene.

Dette blir imidlertid fulgt av artikkel 5.2, som sier at et medlemsland kan gi eller opprettholde subsidier som er forbudt "hvis det viser at tiltak er iverksatt for å opprettholde bestanden eller bestandene i det aktuelle fiskeriet eller fiskeriet på et biologisk bærekraftig nivå." Den inneholder også en fotnote som beskriver hvordan dette nivået kan bestemmes.

Det betyr at de landene som har økonomiske ressurser til å subsidiere, og den tekniske kapasiteten til å overvåke, samle inn data og forvalte fiskeriene, vil ikke være bundet av disse forbudene.

Det skaper en rekke problemer både for bevaring av fiskebestanden og utviklingslandenes evne til å kunne utvikle næringer for å fiske sitt eget farvann.

Dette skaper en rekke problemer både for bevaring av fiskebestanden og utviklingslandenes evne til å kunne utvikle næringer for å fiske sitt eget farvann.

Mens EU, USA og Japan som gir mye subsidier til fiskerisektoren, allerede har bygget oppsin flåte og er ansvarlige for overfiske av fiskebestander - i noen tilfeller til et kollaps - åpner den foreslåtte teksten for at de kan fortsette å subsidiere sånn som de ønsker. De landene som har økonomiske ressurser til å subsidiere, samt den tekniske kapasiteten til å overvåke, samle inn data og forvalte fiskeriene, vil ikke være bundet av disse forbudene. Dette betyr at en av hovedkomponentene i FNs bærekraftsmål ikke vil bli pålagt de som er mest ansvarlige for tilstanden til globale fiskebestander. 

Derfor vil artikkel 5.2 ytterligere forsterke ulikheten blant verdens rikeste land og de fattige delene av verden. Det er naturlig nok enklere for de rike landene å bruke sin tekniske kapasitet til å overvåke, måle og bevise at de overholder 5.2, mens de fattige landene, som faktisk oppfyller bærekraftsmålet lettere, vil finne det vanskelig å bevise at de gjør det.

Å ta opp spørsmålet om subsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske er viktige skritt, men det må gjøres riktig.

Å sikre en langsiktig og bærekraftig fiskebestand er en kompleks og flerdimensjonal utfordring. Å ta opp spørsmålet om subsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske er viktige skritt, men det må gjøres riktig. De som er mest ansvarlige for problemet må ta det største ansvaret. Å tillate et system som gjør det mulig for de store fiskerinasjonene å unngå et forbud mot deres subsidier - som forbedrer snarere enn å begrense fiskekapasiteten - vil være en monumental fiasko for WTO.

Protecting the Problem – Fisheries subsidies negotiations and the World Trade Organization, by Adam Wolfenden and Ranja Sengupta.

Flere nyheter

Kontakt

Handelskampanjen
Postadresse:
Handelskampanjen c/o Utviklingsfondet
Mariboes Gate 8, 0183 Oslo


.(JavaScript must be enabled to view this email address)