Handelskampanjen

Handelskampanjen

Handelspolitisk redegjørelse 2021

Dette er første handelspolitiske redegjørelse utarbeidet av Handelskampanjen til norske folkevalgte og den politiske debatten. Vi publiserer redegjørelsen fordi våre folkevalgte i årtier har valgt å ikke utrede konsekvenser eller diskutere handelspolitikk åpent i Stortinget, i forkant av at svært inngripende avtaler ratifiseres.

Handelspolitikk handler om mer enn kun næringslivets interesser og handel med varer. Handelspolitikk handler om miljø og klima, menneskerettigheter, demokrati, matsikkerhet, helse, sosiale rettigheter og samfunnsutvikling fra lokalt til globalt nivå.

Handelskampanjen har i flere år oppfordret våre folkevalgte på Stortinget til å innføre årlige handelspolitiske redegjørelser. Vi foreslår med dette dokumentet en mal, tatt etter hvordan regjeringen årlig legger fram utenrikspolitisk redegjørelse, som så diskuteres åpent i Stortinget få dager etter.

Vanligvis legges handels- og investeringsavtaler kun fram til ratifisering/godkjenning i Stortinget. Dette etter årevis med hemmelige forhandlinger, hvor Stortinget får lite eller ingen innsyn i forhandlingsdokumenter og mål med forhandlingene. Avtalene har ikke vært gjenstand for grundige konsekvensanalyser på miljø, matforsyning, helse, arbeid, urfolk, naturforvaltning, arbeidstakeres rettigheter, handelsbalanse og skatteinngang, beredskap eller demokratisk styring. De har heller ikke vært gjenstand for åpne høringsprosesser.

Handelskampanjen har spurt om å få innsyn i hvilke næringsinteresser som har henvendt seg til Nærings- og fiskeridepartementet for å uttrykke behov om inngåelse av ulike handelsavtaler. Grunnen er å vurdere hvilke økonomiske interesser som etterspør en liberalisering, og å kunne bidra til å skape nødvendig samfunnsdebatt om prioriteringer. Et slikt innsyn har blitt avslått.

Handelskampanjens styreleder, Caroline Herlofson, presenterte redegjørelsen foran Stortinget i april 2021.

Det er kritisk å få på plass en slik redegjørelse når vi ser at handelspolitikken har mye å si for innenrikspolitikk, miljøpolitikk, arbeidsrett, og velferdspolitikk.

Det er kritisk å få på plass en slik redegjørelse når vi ser at handelspolitikken har mye å si for innenrikspolitikk, miljøpolitikk, arbeidsrett, og velferdspolitikk. Det handler om beredskap, utenlandske oppkjøp og om avgivelse av suverenitet vekk fra folkevalgte og våre domstoler. Slike redegjørelser vil kunne føre til mer åpenhet og transparens om handelspolitikken. Da kan våre folkevalgte justere retningen når situasjonen i verden endrer seg, eller når det viser seg at dagens svært rigide handelsprinsipper ikke fører verken Norge eller verden i riktig retning. Et grunnleggende eksempel i dagens handelsteori er at global arbeidsdeling av alle varer og tjenester vil levere alt vi trenger «just in time»: At markedet er vår beredskap - også i krisetider eller gjenoppbyggingstider etter kriser. Dette har i økende grad vist seg å ikke stemme.

Dagens kriser - herunder pandemi, mangel på medisiner, klima- og naturkrise, fordelingskrise, matkrise og finanskrise - trenger politiske grep. Samtidig begrenses virkemiddelbruken og vårt politiske handlingsrom til å håndtere krisene av handelsavtaler som verken i detalj eller konsekvens er diskutert i Stortinget.

Det mangler en tydelig redegjørelse for hvorfor bestemte virkemidler ikke tas i bruk for å løse politiske problemstillinger, dersom det skyldes klausuler i inngåtte handelsavtaler.

Det mangler en tydelig redegjørelse for hvorfor bestemte virkemidler ikke tas i bruk for å løse politiske problemstillinger, dersom det skyldes klausuler i inngåtte handelsavtaler. Det eneste unntaket er modellavtale for investeringsbeskyttelse (i 2007 og 2015) i bilaterale investeringsavtaler (BITs), der det folkelige engasjementet fikk til høringsprosesser. Dermed har Stortinget utilstrekkelig kunnskap og informasjon om effekter for det norske samfunn og i de stater Norge gjør avtaler med - stater som ofte har svakere kapasitet til å sikre sine langsiktige interesser.

Videre, ønsker vi å få svar på hva er «norske interesser»? I mange år har Handelskampanjen henvendt seg til de departementer som forhandler slike avtaler på vegne av Norge. Tenker forhandlere kun på norske eksportinteresser - såkalt offensive interesser? Gjøres det også vurderinger av konsekvens for innenlandsinteresser, så som helseberedskap, naturforvaltning, arbeidsliv, og demokratisk handlingsrom til å forvalte våre lokalsamfunn? I hvilken grad veier det ene tyngre enn det andre? I mangel av tydelige beslutninger i Stortinget ligger vurderingene nå på et administrativt nivå.

Ved inngangen til året 2020 kulminerte mange kriser samtidig.

Ved inngangen til året 2020 kulminerte mange kriser samtidig. Dette er kriser som krever kraftfull handling fra politikere over hele verden. Konsekvenser av miljøkrisa ble i 2018 synlig for Norge ved omfattende tørke, med seg kom mangel på dyrefôr. I 2019 fikk vi en for våt sommer, og mange avlinger druknet. Norsk matberedskap baserer seg i altfor stor grad på at vi kan kjøpe alt vi trenger i det internasjonale markedet - «just in time».

Dette gjør oss sårbare fordi andre land kan prioritere egen matproduksjon for å sikre egen befolkning. Det samme gjelder tilgang og beredskap på medisiner. Medisinmangel har vært varslet i flere år. Da pandemien rammet verden viste det seg at verken medisiner eller smittevernmateriell kunne skaffes til å ivareta våre helsearbeidere «just in time».

Mange tiltak knyttet til langsiktige endringer for å bygge landet etter pandemiens nedstenging må først innom EØS-avtalens overvåkingsorgan ESA. EU og ESA styres etter frihandelsprinsippet om komparative fordeler - den regionale arbeidsdeling og «just in time»-leveranser.

EU og ESA er unge og umodne institusjoner demokratisk sett. De har ingen tidligere erfaring med pandemihåndtering og påfølgende leveringskrise av kritiske varer og tjenester. Deres virkemidler er begrensede og basert på konkurransepolitikk og de fire friheter. Der det finnes unntaksregler knyttet til nasjonale og globale kriser virker det som om de ikke tas i bruk eller diskuteres som en mulighet. Men nødvendig politikk kan ikke begrenses av handelsavtalers rammer, som i liten grad har blitt diskutert eller konsekvensutredet. Vurderingene tas ikke i Stortinget, men i regjering og departement uten å bli utfordret eller forankret i Stortinget.

Pandemien tydeliggjør at den offentlige velferdsstaten og fellesskapsløsninger gjør samfunnet vårt robust.

Pandemien tydeliggjør at den offentlige velferdsstaten og fellesskapsløsninger gjør samfunnet vårt robust. Likevel vil forhandlingene som nå er på gang i WTO begrense den politiske og demokratiske styringen. Disse avtalene vil i større grad gjøre innenlandsreguleringer og investeringer mer relevant for det globale markedet, enn gagne oss lokalt. Slik begrenses nasjonal politikk.

Koronakrisen viser at det er fellesløsninger som er robuste. Det blir tydelig i land der velferdsordningene er borte, og kritiske samfunnsfunksjoner er privatiserte. USA er et eksempel på dette. Vi ser nå eksempler på stater som tar tilbake privatiserte tjenester i offentlig regi, fordi privatiseringseksperimentet ikke har fungert. I Storbritannia blir kollektivtrafikk nå renasjonalisert, og i Spania skjer det samme med private sykehus.

Koronakrisen synliggjør at god beredskap innebærer offentlig lagre- og produksjonskapasitet. I en krise kan vi ikke stole på at markedet vil levere. Pandemien avdekker hvor risikabel den nåværende ansettelsespolitikken i helsesektoren er. Små stillinger og høy vikarbruk tvinger ansatte til å ha flere jobber for å overleve. Dette gir økt risiko for smittespredning, og konsekvensene kan bli katastrofale.

I kjølvannet av krisen må vi passe på at rettigheter for innbyggere og ansatte ikke blir varig svekket. Makt over ressurser, demokrati og samfunn skal ikke skyves vekk fra folk og lokalsamfunn. Pandemien viser hvor nødvendig det er med omlegging til en samfunnsorganisering som ikke presser naturen til sin ytterste tålegrense. Det trengs politikk for å løse disse problemene etter pandemiens herjinger. Politikk som er for sosial og miljømessig bærekraft.

Handelskampanjen utfordrer våre folkevalgte til å ta stilling til hvilket samfunnssyn en ønsker skal vinne fram for å håndtere dagens, og de kommende, kriser og veien ut av dem.

Handelskampanjen utfordrer våre folkevalgte til å ta stilling til hvilket samfunnssyn en ønsker skal vinne fram for å håndtere dagens, og de kommende, kriser og veien ut av dem. Handelspolitiske rammer, er på oppsigelse og under forhandling. Handels- og investeringsavtaler kan begrense vårt politiske handlingsrom, eller styrke det til gode for folk og miljø, i Norge og i de landene vi forhandler med.

Vi skal i denne anledningen ta fram noen konkrete problemstillinger og avtaler som er relevante for 2021.

Redegjørelsen er skrevet av Hege Skarrud, Anniken Elise Storbakk, Helene Bank, Caroline Herlofson og Camilla Hansen, på vegne av Handelskampanjen.

Last ned hele redegjørelsen som pdf.

Handelsdebatten · Handelspolitisk redegjørelse 2021

Flere nyheter

Kontakt

Handelskampanjen
Postadresse:
Handelskampanjen c/o Utviklingsfondet
Mariboes Gate 8, 0183 Oslo


.(JavaScript must be enabled to view this email address)