Handelskampanjen

Handelskampanjen

Kontroversielle bestemmelser i norske handels-og investeringsavtaler

Bestemmelser i Handelskartet:

1. Konsekvenser av å ta patent på frø
 

I dag er det mulig å eie rettighetene til frø. Man kan ta patent på frø hvis en kan vise at dette frøet som en har avlet frem er blitt noe annet enn fra starten av. Patenter på frø betyr at bønder ikke kan bruke disse frøene uten å betale for det.

Patenter på frø svekker bøndenes rett til å spare, gjenbruke, videreforedle, bytte og selge frø, noe som er en sentral del av jordbruket verden over.

De fleste frihandelsavtalene krever medlemskap i UPOV, som ved konvensjonen av 1991 går svært langt i å innvilge patenter på frøsorter og å gir eieren enerett på all bruk av disse. Bønder verden over er avhengige av patenterte frøtyper, og kan slik miste retten til tradisjonell drift, til fordel for multinasjonale frøselskaper.

Norge valgte både i 1993 og 2005 å ikke tilslutte seg UPOV 91, men er i stedet tilsluttet en tidligere variant, UPOV 78, som ivaretar bøndenes rettigheter bedre. Siden 1998 har det imidlertid ikke vært mulig for nye medlemmer å tilslutte seg 78-versjonen, nye medlemmer kan bare tilslutte seg UPOV 91. Dermed kan Norge ved krav om medlemskap i UPOV få andre land til å påta seg forpliktelser Norge ikke vil påta seg selv. Minst 12 land var ikke medlem av UPOV før de ble pålagt det i frihandelsavtaler med Norge. Ytterligere 10 mister muligheten til å trekke seg.

I tillegg pålegges land å tilslutte seg Budapest-traktaten som gjør det enklere å patentere mikroorganismer. En del land må følge European Patent Convention som går lengre enn WTO når det gjelder patentrettigheter, og mange av avtalene har også egne bestemmelser om patentlevetid og dataeksklusivitet som kan spille inn.

 

2. Patenter på medisin
 

Flesteparten av Norges frihandelsavtaler gjør medisiner mer utilgjengelig i utviklingsland ved at patentregelverket blir skjerpet, og multinasjonale selskaper får utvidet enerett til å produsere og selge medisiner. Muligheten til å kjøpe eller produsere kopi- medisiner blir tilsvarende svekket, medisinprisene blir dermed skyhøye, og særlig utviklingsland og fattige mister tilgang.

De fleste avtalene inneholder bestemmelser for dataeksklusivitet som går lengre enn i WTO. Dette gjør at andre produsenter ikke får tilgang til nødvendig informasjon som test-data, som er nødvendig for å få godkjent kopi- medisin. Avtalene kan også utvide varigheten til patenter. De fleste avtalene krever tilslutning til Budapest-traktaten som gjør det enklere å patentere mikroorganismer, og en del land må følge European Patent Convention.

 

3. Investor stat tvisteløsning (ISDS)
 

Investor-stat tvisteløsning (ISDS) er en mekanisme som åpner for at utenlandske investorer kan saksøke stater i private tribunal utenfor det nasjonale rettssystemet, for eksempel om statene innfører reguleringer som hindrer selskapets framtidige profitt.

Det er flere problemer med ISDS, som hemmelighold, ad-hoc tribunaler, ingen presedens for fremtidige avgjørelser, kostnadsspørsmål, ingen ankemulighet, «chilling-effect» på statlige reguleringer, interessekonflikter for ISDS advokatene, dommen er basert på handels- og investeringsavtalen og ikke nasjonal lov, og i tillegg de vage klausuler i handels- og investeringsavtalene.

ISDS-saker involverer saker av offentlighetens interesse da det er statlige reguleringer som utfordres, men investor-stat systemet styres fortsatt av prinsippet om konfidensialitet. Hvis ikke partene blir enige om å offentliggjøre avgjørelsen i saken, forblir den konfidensiell. Dette er veldig upassende når sakene kan få konsekvenser for offentlig styring og det er store beløp av offentlige penger som går med.[1] Internasjonal tvisteløsning har økt dramatisk de siste årene, og kostnadene øker. I 2014 ble Russland dømt til å betale oljeselskapet Yukos 50 milliarder dollar[2].  I utgangspunktet skulle ISDS være en måte der selskaper kunne løse en tvist med vertslandet på en «enkelt, billig og effektivt» måte i et «nøytralt og upolitisk» forum.[3] [4] Men det er det motsatte som er tilfellet. En gjennomgang gjennomført av UNCTAD [5]påpeker nettopp dette: ulempene er høye kostnader, økt tidsramme, sakene er stadig vanskeligere å håndtere, frykt for useriøse og irriterende krav, og tvisteløsningen er bare fokusert på kompensasjon og ingen tiltak som kan bedre forholdet mellom stat og selskap.

Den mest alvorlige kritikken av ISDS- systemet er at bare trusselen om søksmål kan føre til en «chilling-effect» på nye reguleringer som myndighetene kunne ha implementert for å beskytte helse og miljø for sine innbyggere[6]. Stater ønsker ikke å få ISDS-søksmål mot seg da kostnadene er så store og utfallene er så usikre. Nettopp usikre utfall er relevant i denne sammenhengen siden ISDS-systemet ikke er basert på presedens. ISDS-advokatene trenger ikke å basere seg på utfallene i tidligere lignende saker når de avgjør utfallet. Dette fører til forskjellig utfall i saker som har lignende innhold, og bidrar til usikkerhet om hva investeringsavtaler krever av stater. Når ISDS- advokatene kommer med en beslutning i saken er den også hovedsakelig basert på innholdet i handels/investeringsavtalen, ikke nasjonale lover. Innholdet i handels- og investeringsavtalen er ulike klausuler som forklart i boks 1. Vage klausuler skaper stort rom for fortolking og inkonsistente avgjørelser som også begrenser muligheten til å spå utfallet av en sak. Det kan være klausuler som «rettferdig og likeverdig behandling», eller skillet mellom indirekte ekspropriering og legitime reguleringer.[7] ISDS- tribunalene opprettes for den aktuelle saken (ad-hoc) og advokatene i tribunalet får betalt pr dag. I det mest brukte tribunalet, ICSID, får advokatene 3000 dollar pr dag for en sak.[8] Siden ISDS søksmål bare kan føres på vegne av selskapet, og ikke staten, skaper dette et system med sterke insentiver for å ta parti med selskapet – siden investor -vennlige utfall vil gi flere saker og mer inntekt i fremtiden.

 

4. Nasjonal behandling av utenlandske investeringer

 

Bestemmelser som krever at utenlandske investorer behandles likt som nasjonale, forhindrer i praksis vertslandets adgang til å stille krav om lokalt innhold i investeringer. Eksempler på krav om lokalt innhold kan eksempelvis være å kreve at det ansettes lokal arbeidskraft, benyttes lokal teknologi og lokale ressurser. Slike tiltak er essensielle for å stimulere lokal industri og sysselsetting. Dette er spesielt viktig i utviklingsland, og særs i de minst utviklede landene, hvor industrien ofte opplever å bli utkonkurrerte av utenlandske aktører og hvor lav sysselsetting er reelt problem.

 

5. Nasjonal behandling for patenter

 

Bestemmelser som krever at utenlandske patenthavere behandles likt som nasjonale patenthavere innebærer i praksis et forbud/ gjør det vanskelig for staten å stille krav om at patenterte rettigheter skal komme lokalbefolkningen til gode. Krav som teknologi og kunnskapsoverføring for å sikre at viktig kunnskap, teknologi og ideer blir i landet, kan bli vanskelig å stille.

For å fremme lokal industriutvikling er eierskap til kunnskap, teknologi og ideer essensielt. Frihandelsavtaler som inneholder forbud mot å favorisere nasjonale interesser gjør det vanskelig å kreve at kunnskap og teknologi skal komme befolkningen til gode og ha en nasjonal tilknytning.

(Kommentar: Nasjonal behandling for varer og tjenester gjelder gjennom henholdsvis GATT og GATS. De er også videreført i de fleste av EFTAs frihandelsavtaler. Jeg mener handelskartet kan inneholde bestemmelsen Nasjonal behandling for investeringer og patenter som utgjør et dypere inngrep i suvereniteten enn Nasjonal behandling for varer og tjenester.)

 

6. Forbud mot eksportrestriksjoner

 

Eksportrestriksjoner er å innføre restriksjoner på eksport for å beholde varen/råvaren i landet. Tvister i WTO om eksportrestriksjoner går på at utenlandske aktører mener dette gir fordeler til innenlandske aktører over utenlandske[9]. For landet som innfører eksportrestriksjoner er det ofte økonomiske og politiske motiver. For de som starter tvisten i WTO er hovedmotivet å få bedre tilgang til råmaterialer (mineraler, fiske, jordbruksprodukter, etc.). Det er en kamp om ressursene.

Eksportrestriksjoner kan i noen tilfeller være et viktig tiltak for å stimulere utviklingen av lokal industri i utviklingsland. Næringsaktører og gründere i land med velutviklet industri har gjerne muligheten til å kontrollere hele verdikjeden til sitt produkt eller sin tjeneste, fra idefasen, gjennom råvare og input-fasen, gjennom foredlingsfasen, til varen markedsføres og distribueres, helt frem til den konsumeres. Industriaktører, spesielt små- og mellomstore aktører, i utviklingsland har gjerne ikke den samme reelle muligheten til å ta kontroll over hele verdikjeden.

Per i dag eksporterer mange industriaktører i utviklingsland kun råvarer, og mister dermed den reelle profitten i verdikjeden som gjerne ligger i foredlings- distribusjon- markedsførings og konsumpsjonsfasen. Eksportrestriksjoner kan være nødvendige for å unngå at utviklingsland, og spesielt de minst utviklede landene, blir rene råvareeksportører og dermed ikke profitterer i de globale verdikjedene. Et overtall av frihandelsavtalene som Norge har inngått gjennom EFTA inneholder forbud mot tiltak som kan stemples som eksportrestriksjoner. Slike forbud hemmer utviklingslands evne til innføre tiltak som er nødvendige å kunne foredle egne råvarer og profittere på egne produkter.

 

7. Antidumping-bestemmelser

 

Det finnes flere eksempler på at eksportaktører, i land med en velutviklet industri, dumper varer de ikke får solgt i egne markeder i utviklingsland. Et eksempel er USA som dumper kornprodukter i Sørøst-Afrika.

I noen tilfeller kan bakgrunnen for å dumpe varer være at man har en stor varebeholdning, som man ikke ønsker å slippe i eget marked. Grunnen er frykt for at overproduksjonen vil medføre svært lave priser og dermed minske profitten til næringsaktørene i hjemlandet. For å beholde et kunstig høyt prisnivå hjemme, og samtidig få solgt hele varepartiet, dumper man varene i utviklingsland. Dette medfører store utfordringer for utviklingslands lokalindustri, fordi det er umulig for dem å konkurrere med de utenlandske varene. Pris er en viktig konkurransefaktor i alle land, men i land hvor en høy andel av befolkningen lever i fattigdom er det gjerne helt nødvendig å være konkurransedyktig på pris. Bestemmelser som forbyr antidumping-tiltak gjør utviklingsland handlingslammet i møte med dumping utfordringer.

GATT-avtalens Artikkel VI, som er en del WTO-systemet, inneholder forbud mot antidumping-tiltak. Forbudet gjengis i samtlige frihandelsavtaler Norge har inngått gjennom EFTA, hvorunder noen av forbudsbestemmelsen er enda strengere mot antidumping-tiltak enn bestemmelsen i GATT-avtalen.

 

Referanser:

[1] Nowrot. K. 2010:20. International investment law and the republic of Ecuador: from arbitral bilateralism to judicial regionalism

[2] South Centre. 2016. The rise of investor state dispute settlement in extractive sectors, s 6. Dommen har i ettertid blitt tilsidesatt av en distriktsdomstol i Haag i april 2016.

[3] UNCTAD. 2010. Investor –state disputes: prevention and alternatives to arbitration

[4] Latham & Watkins. A guide to international arbitration

[5] UNCTAD. 2010. Investor –state disputes: prevention and alternatives to arbitration

[6] Business & Human rights resource Centre: investor state dispute settlement: a background.

[7] Nowrot, K. 2010:19. International investment law and the republic of Ecuador: from arbitral bilateralism to judicial regionalism

[8] ICSID: claims for fees and expenses

[9] WTO, export restrictions and the WTO law: regulatory deficiency or unintended policy space. Mai, 2010. Tilgjengelig her: https://www.wto.org/english/res_e/publications_e/wtr10_21may10_e.htm

 

 

Analyse og datasett utarbeidet av Handelskampanjen i samarbeid med individuelle personer:
Bestemmelse 1 og 2: Tore Isungset Støve, 2016
Bestemmelse 3: Anniken Elise Storbakk, 2016
Bestemmelse 4,5,6 og 7: Taran Grefberg, 2017

 

Siste oppdatert: 10 mai 2019

Kontakt

Handelskampanjen
Postadresse:
Handelskampanjen c/o Utviklingsfondet
Mariboes Gate 8, 0183 Oslo


.(JavaScript must be enabled to view this email address)