Den kunstig lave konkurransen innebærer at den medisinske forskningen fokuserer på livstilssykdommer i Nord hvor inntektsmulighetene er størst. Det er over 30 år siden tuberkulose-medisiner ble utviklet til tross for at denne sykdommen er blant de som tar flest menneskeliv i Sør.

TRIPS ble vedtatt under forutsetning av at avtalen skulle reforhandles etter fem år. I stedet for reforhandling skjerpes patentreglene gjennom bilaterale TRIPS plus avtaler. De minst utviklede landene, MUL–landene, har i teorien fått en unntaksperiode til 2016 før TRIPS-avtalen skal tre i kraft. I realiteten presses MUL-landene inn i enda strengere TRIPS plus-avtaler før 2016 gjennom bilaterale handelsavtaler. Colombia, Peru og Panama er eksempler på land som allerede har inngått TRIPS plus-avtaler. Norge har også deltatt i bilaterale forhandlinger med TRIPS plus-elementer.

Hvis kjøpekraften i et aktuelt marked ansees som for lav, kan en legemiddelprodusent la være å patentere en medisin fordi papirarbeidet er for omfattende. Gjennom TRIPS plus kan det bli mulig å søke patentrettigheter i flere land samtidig og færre billige kopimedisiner vil bli tilgjengelig på markedet i utviklingsland. TRIPS gir land muligheten til å nekte å gi patent på nye bruksområder for eksisterende medisiner og diagnoser. Denne retten kan fjernes i bilaterale TRIPS plus-avtaler.

Gjennom TRIPS plus kan legemiddelselskap søke om å få utvidet patentperioden for å kompensere for at den nasjonale legemiddelkontrollen bruker ”uforholdsmessig” lang tid på å godkjenne et legemiddel. Dette kan føre til at legemiddelkontrollen presses til å godkjenne medisiner som ikke er godt nok testet eller er effektive og trygge nok.

For at et medikament skal kunne godkjennes må det kunne dokumenteres vitenskapelig at medikamentet er effektivt og ikke gir uakseptable bivirkninger. Gjennom TRIPS-avtalen kan kopimedisiner benytte seg av den eksisterende databasen til det patenterte medikamentet. I TRIPS plus-avtalene kan det derimot kreves eksklusive rettigheter til et testmateriale for en periode på fem år. Dermed må et medikament med akkurat de samme komponentene som et allerede godkjent medikament gjennom tester som i realiteten allerede er utført. Dette kan, i de strammeste avtalene, gjelde også for ikke-patenterte medikamenter og blir en ekstra barriere for å utvikle billigere medisiner som utviklingsland kan importere for å sikre helsen til sine innbyggere.

Et av de viktigste unntakene i TRIPS-avtalen er åpningen for, at land kan sette patentregelverket til side og parallellimportere billigere produkter fra et land hvor produsenten har lagt seg på en billigere pris, dersom det oppstår en nasjonal krise. Doha-erklæringen presiserer et lands rett til å selv å definere hva som utgjør en nasjonal krise. TRIPS plus-avtalene setter derimot en rekke begrensninger for når et land kan benytte seg av tvangslisensiering og innskrenker dermed lands politiske handlingsrom til å innføre særtiltak i krisetider.