Målet med forhandlingene er å oppnå enighet om hvordan og hvor mye hvert enkelt lands tollsatser på produkter som omfattes av avtalen skal reduseres, og hvor høyt nivå på tollsatsene hvert medlemslands politiske myndigheter skal få lov til å sette. En NAMA-avtale vil binde medlemslandenes mulighet til selv å bestemme hvilken toll de vil legge på import. 

 

Innskrenker U-lands muligheter til å bygge opp hjemmemarked

Handelskampanjen mener at en NAMA-avtale skaper problemer på flere måter. For det første vil en sterk og tvungen reduksjon i utviklingslandenes tollsatser frarøve dem muligheten til å bruke de samme politiske og økonomiske virkemidlene som har vært

avgjørende for vår egen rikdom. De fleste industrialiserte land, Norge inkludert, har i lange oppbygningsperioder brukt toll som et virkemiddel for å beskytte sin egen industri mot utenlandsk konkurranse. Det er godt empirisk dokumentert at dette er en forutsetning for

industrialisering. Dette avgjørende politiske virkemiddelet står utviklingsland uten en utviklet industribase i fare for å tape i de pågående forhandlingene.

 

Tap av inntekter

For det andre står utviklingslandene i fare for å miste en viktig inntektskilde. Toll utgjør en stor del av statens inntekter i mange av de fattigste landene. Dette tapet må kompenseres ved å skjære ned på offentlige utgifter. I grunnlaget for forhandlingene står det at de skal preges av ”mindre enn full gjensidighet”, eller av at utviklingslandene ikke skal behøve å gjøre like drastiske kutt i sine tollsatser som de industrialiserte landene. Imidlertid anes konturene av en situasjon hvor dette prinsippet reverseres, og hvor utviklingslandene i realiteten blir tvunget til å kutte mer enn de industrialiserte landene.

 

Liberalisering av naturressurser kan skade miljø

For det tredje vil en NAMA-avtale vil bety en dramatisk økning i den internasjonale handelen med naturressurser som mineraler, tømmer og fisk. Det finnes for lite forskning til klart å konkludere med hva som kan være konsekvensene av en slik storstilt liberalisering av handel med naturressurser. Det er dog lite trolig at det for eksempel vil lette arbeidet med å administrere og bevare verdens allerede overbelastede fiskebestander. 

 

Norske offensive interesser

Sist, men ikke minst har Norge sterke offensive interesser i en NAMA-avtale på grunn av planer om global maritim fiskeoppdrett. For fattige land er derimot satsning på eksportrettet fiske en liten gunstig utviklingsstrategi. Filippinske forskere har for eksempel dokumentert at for mange asiatiske land er fisk først og fremst en proteinkilde for fattige og en levevei for lokalsamfunn heller enn en eksportsektor. De har derfor uttrykt bekymring for konsekvensene av de norske kravene om en liberalisering av handel med fisk (Ny Tid, 7. mai 2005: Fiskerikrig mot fattige). 

 

Denne artikkelen bygger på Forum for utvikling og miljøs (ForUM) temahefte om NAMA (2005) som er skrevet av Magnus Bjørnsen. Heftet kan i sin helhet lastes ned her.