Handelskampanjen

Handelskampanjen

Norske handelsavtaler

Norge har frihandelsavtaler gjennom WTO, EFTA, og gjennom EØS avtalen er vi koblet på EUs indre marked. Vi har 25 frihandelsavtaler gjennom EFTA, og det forhandles om stadig flere. De bilaterale og regionale avtalene går ofte lenger enn WTO avtalene og kan presse utviklingsland til å godta bestemmelser de ikke har godtatt i WTO.

Norske handelsavtaler:
WTO
EFTA
TISA (i forhandlinger)
EØS


 

Verdens handelsorganisasjon (WTO)

Verdens handelsorganisasjon (WTO) ble opprettet i 1995 som den institusjonaliserte oppfølgeren til Generalavtalen for toll og handel (GATT). WTO er en mellomstatlig organisasjon som har som formål å bygge ned handelsbarrierer gjennom kontinuerlige forhandlingsrunder. WTO håndhever regelverket gjennom monitorering og tvisteløsningsmekanismen (DSU). Norge har vært medlem siden 1995 og WTO har 160 medlemmer.

WTO er et resultat av GATT-forhandlingene mellom 1986 og 1994, kalt Uruguay-runden. I tillegg til etableringen av WTO og tvisteløsningsmekanismen førte Uruguay-runden til avtaler om varehandel (Non -Agriculture Market Access – NAMA, og Agreement on Agriculture – AoA), investeringer (TRIMS), tjenester (GATS) og intellektuell eiendom (TRIPS). Disse avtalene medførte en betydelig reduksjon av tollbarrierer, liberalisering av handel med tjenester, samt en betydelig styrking av patent- og investeringsbeskyttelse. Land som har blitt medlem av WTO etter 1995, må godkjennes av alle WTOs medlemsland. I tillegg til å påta seg forpliktelsene WTOs avtaler legger til grunn, blir nye medlemsland utsatt for liberaliseringskrav fra enkeltmedlemmer. Dette førte blant annet til betydelig liberalisering av den russiske og kinesiske økonomien før de ble akseptert som nye medlemmer.

Ministerkonferansen er WTOs øverste organ og avholdes normalt annethvert år. Ministerkonferansene fungerer som forhandlingsarena der medlemmene til slutt skal komme til enighet. Den siste forhandlingsrunden i WTO ble lansert på ministerkonferansen i Doha i 2001. Doha-runden skulle i utgangspunktet være en utviklingsrunde, der behovene til utviklingsland skulle prioriteres. Med unntak av en begrenset avtale på ministermøtet på Bali i 2013, har forhandlingene stått stille. Stillstanden i WTO har ført til en kraftig økning i bilaterale, regionale og plurilaterale frihandelsavtaler.

I motsetning til de fleste bilaterale handelsavtalene gir WTO-avtalene utviklingsland en viss grad av fleksibilitet og fordelaktig behandling. WTO har imidlertid fått mye kritikk for å være til fordel for de rike landene. Selv om WTOs beslutning formelt tas ved konsensus, blir de fleste beslutningene tatt på bakrommet (green rooms) mellom de mektigste landene. De fleste utviklingsland, særlig afrikanske land, får sjeldent ta del i disse forhandlingene. Dette skaper et demokratisk problem. WTO får også kritikk for å fremme en liberaliseringspolitikk som gagner rike, ikke fattige land. Fattige land har behov for å beskytte nasjonal industri før den er internasjonalt konkurransedyktig. For sterk liberalisering fører til at godt etablerte multinasjonale selskaper utkonkurrerer lokal industri i startfasen. Dette hindrer utviklingen av nasjonal industri, og fører utviklingsland i en råvarefelle der de eksporterer råvarer og importerer industrivarer. Utvikling av industri er viktig for utvikling siden industriproduksjon skaper større læringseffekter, mer teknologioverføring og gir utviklingsland en større andel av verdikjeden. Gjennom sine liberaliseringskrav forhindrer WTO utviklingsland å bruke de samme virkemidlene industriland brukte for å utvikle sine økonomier. Overføring av teknologi og kunnskap er den viktigste kilden til økonomisk vekst. TRIPs-avtalen for patenter begrenser imidlertid teknologioverføring til utviklingsland, samtidig som den begrenser utviklingslands tilgang til livsnødvendige medisiner.

WTO er også anklaget for å være hyklersk når det gjelder matvarehandel. Mens subsidiert landbrukseksport fra rike land senker prisene og ødelegger lokal matproduksjon, må utviklingsland kjempe hardt for beholde de små støttetiltakene de har for egen matproduksjon. Rike lands lovnader om å kutte eksportsubsidier for bomull har ikke blitt overholdt, til tross for at Doha-runden skulle prioritere utviklingslands behov. Indias program for å støtte småbønder for å sikre nasjonal matsikkerhet har vært under kontinuerlig angrep, og en avtale på Bali i 2013 fredet programmet midlertidig til 2017. Arbeidet i WTO etter Bali stoppet helt opp, mye grunnet at India ville ha en permanent løsning på matsikkerhetsprogrammet. Stillstanden opphørte i november 2014 da landene ble enige om å jobbe for en permanent løsning.

Under Doha-runden har utviklingsland stått sterkere på kravene sine, grunnet solide blokkdannelser og fremvoksende økonomier. Dette har gjort at de har stått imot rike lands liberaliseringskrav, blant annet de tre av de fire Singapore-temaene (investeringsbeskyttelse, konkurransepolitikk og tjenester). Istedenfor å tilpasse seg den nye situasjonen ved å akseptere noen av kravene fra utviklingslandene, valgte rike land å forhandle utenfor WTO, som med TTIP, TPP og TISA. Der kunne de forhandle uten motstand fra utviklingslandenes blokker, og med mål om å komme fram til globale handelsregler.

EFTA


European Free Trade Association (EFTA) er en mellomstatlig organisasjon bestående av Norge, Sveits, Island og Liechtenstein. Alle landene unntatt Sveits er medlem av EØS. EFTA var opprinnelig en organisasjon for frihandel mellom EFTA-statene, men har siden 1990-tallet inngått frihandelsavtaler med tredjeland. EFTA har gjennom 25 frihandelsavtaler verdens største nettverk av frihandelsavtaler. I tillegg til de 25 handelsavtalene har EFTA samarbeidsavtaler med 7 partnere og pågående forhandlinger om 8 frihandelsavtaler. Mer informasjon om EFTA finnes på EFTA.int.

For detaljer om kontroversielle bestemmelser i EFTA-avtalene se vårt Handelskart 

EFTAs handelsavtaler skulle i utgangspunktet sikre at EFTAs eksportbedrifter ikke fikk dårligere betingelser enn andre eksportører, hovedsakelig eksportører fra EU. De seneste årene har imidlertid EFTA forhandlet før EU har satt i gang eller avsluttet forhandlinger. Målet med EFTA-avtalene er å redusere handelsbarrierer for å øke eksport av varer og tjenester. I arbeidet med EFTAs handelsavtaler prioriterer Norge økt markedsadgang for industrivarer, fisk og tjenester. Forhandlinger sammen med EFTA gjør at Norge blir en mer attraktiv avtalepartner enn om Norge måtte stå alene. Samtidig gjør EFTA at Norge står sterkere i forhandlingene, særlig siden de fleste avtalene er med enkeltland.

Målet med EFTAs handelsavtaler er å gå lenger enn WTO-avtalen i å redusere handelsbarrierer, sikre markedsadgang og beskytte investeringer og patenter. Et eksempel på det er TRIPS Pluss som inkluderes i EFTA avtaler og som går lenger enn TRIPS avtalen i WTO som regulerer patenter. Vanlige eksempler på TRIPS pluss bestemmelser er å utvide patentperioden utover det minimum på 20 år som er satt, og bestemmelser som begrenser generisk konkurranse. En slik bestemmelse er dataekslusivitet som gir eksklusive rettigheter over informasjon fra tester av et produkt (som er sendt fra selskaper til myndigheter i en prosess for å få markedsadgang). Det betyr at informasjon om f.eks. medisinens trygghet og effektivitet er holdt konfidensielt for en periode (det kan være fem til ti år).

Sveits og Norge er de dominerende aktørene i EFTA og begge har offensive interesser. Norge har offensive interesser særlig innen fisk, telekommunikasjon, olje energitjenester og maritime tjenester. Sveits har med sine store bank og farmasøytiske sektorer offensive interesser innenfor finansielle tjenester og intellektuell eiendom/ patenter. De aggressive patentinteressene til Sveits har enkelte ganger ført til en bilateral avtale, der Norge har trukket seg ut eller forhandlet patentdelen på egen hånd med tredjelandet.

I Norge har Nærings- og fiskeridepartementet ansvaret for handelsavtalene gjennom EFTA, mens utenriksdepartementet har ansvaret for WTO. Dette kan føre til manglende samstemthet i norsk handelspolitikk. Mens norsk WTO-politikk anerkjenner at utviklingsland har behov for spesielle preferanser og asymmetriske avtaler, mangler flere av EFTAs handelsavtaler anerkjennelsen av utviklingslands spesielle behov. Et eksempel på dette er frihandelsavtalen med Colombia som la til grunn gjensidig tollfrihet mellom landene. 

Kartet øverst i saken er en oversik over EFTA avtaler og pågående forhandlinger, se kartet her

Tjenestehandelsavtalen (TISA)

 

TISA avtalen som er under forhandlinger er en plurilateral handelsavtale om tjenester. Formålet med avtalen er å liberalisere tjenestesektoren og dermed sikre adgang for utenlandske aktører på markedet til deltakende land.  Initiativet ble startet av USA og ble foreslått på et møte i Genève til en gruppe land som har særlige interesser innenfor tjenestesektoren. De deltakende landene la frem et forslag til avtale i Februar 2012 og forhandlingene startet i Mars 2013.

I starten var det 16 land som deltok, nå er det utvidet med 23 parter. EU deltar i forhandlingene og siden de representerer 28 land er det 50 land som er med i forhandlingene.

Forhandlingene er preget av ekstremt hemmelighold. Lekkede dokumenter fra WikiLeaks på finanstjenester har avslørt at USA ønsker å holde sine forhandlingsposisjoner hemmelige i fem år etter avtalen har tredd i kraft,  og blir det ikke noen avtale skal ikke forhandlingsteksten offentliggjøres før fem år etter forhandlingene er slutt.

Internasjonale og nasjonale fagforbund har krevd å få tilgang på informasjon og er bekymra for konsekvensene for offentlige tjenester.

Se Temasiden vår om tjenester for å lese mer om TISA

 

EØS-avtalen
 

EØS-avtalen er en avtale mellom Island, Liechtenstein, Norge og EU som ble undertegnet i 1992. Norge sluttet seg til EØS samme år etter ratifisering i Stortinget. Sveits er det eneste EFTA-landet som ikke har sluttet seg til EØS. EØS-avtalen gir Norge adgang til EUs indre marked samtidig som Norge må underordne seg EUs regler om konkurranse og de «fire friheter» - fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital.

Selv om Norge avviste EU-medlemskap i 1994, forplikter EØS-avtalen Norge til stort sett de samme bestemmelsene som EU-medlemmer. De to viktigste unntakene er fisk og jordbruk der Norge har offensive og defensive interesser. EØS-avtalen omfatter dermed ikke EUs felles landbrukspolitikk eller fri flyt av landbruksvarer. Under forhandlingene om EØS-avtalen krevde EFTA full frihandel med fisk, mens EU krevde som motytelse fri adgang til fiskeressursene i EFTA-soner. Resultatet ble et kompromiss med fri markedsadgang for noen arter og økte kvoter for EUs fiskere i EFTA-sonen. Norge må gjennom EØS forholde seg til EUs vedtak for det indre markedet. Alle EU-vedtak som påvirker det indre marked og vurderes som EØS-relevant skal innføres i EØS-landene. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) overvåker at EØS-bestemmelsene blir fulgt, mens EFTA-domstolen avgjør saker om regelbrudd. Norge kan i teorien reservere seg mot vedtak landet ikke ønsker å innføre, men denne retten har enda ikke blitt brukt. Mye av grunnen til dette er at EU kan ved reservasjon innføre kompenserende tiltak som er vanskelig å vite konsekvensen av.

En viktig kritikk mot EØS er at den skaper et demokratiproblem. Norge må innføre svært mange lover og regler som ikke er vedtatt av Stortinget, men av EU-vedtak uten norsk medvirkning. Norge kan imidlertid reservere seg mot innføring av lover og reguleringer fastsatt i EU.  EU-tilhengere mener manglende påvirkningsmuligheter er et argument for norsk medlemskap. En del EU-motstandere mener at dette heller er et argument for å trekke seg ut fra EØS-avtalen og inngå bilaterale handelsavtaler slik som Sveits har gjort. EØS-motstandere mener også at inngåelsen av EØS er i strid med folkeavstemningen i 1972 (og senere 1994) og at EØS-medlemskap også bør legges ut for folkeavstemning. Stortinget har avvist dette kravet.

Mange organisasjoner er også kritisk til at EØS-avtalen binder Norge fast til et markedsliberalistisk system gjennom de «fire friheter». EØS-avtalen sikrer full frihandel med varer og tjenester, samt fri flyt av kapital. EØS-avtalen forplikter også Norge til å konkurranseutsette offentlige tjenester noe som har blitt møtt med stor motstand i befolkningen. Postdirektivet som skal liberalisere posttjenester møtte stor motstand fra blant annet fagforeninger, og den rødgrønne regjeringen vurderte for første gang å reservere seg mot et EU-direktiv. Innføring av postdirektivet er imidlertid nedfelt i regjeringsplattformen til Høyre og FRP og varsla høsten 2013 at de vil innføre direktivet i Norge.

 

Skrevet av Eivind Breidlid, tidligere koordinator i Handelskampanjen

(Oppdatert 2.2.2016)

Kontakt

Handelskampanjen
Postadresse:
Handelskampanjen c/o Utviklingsfondet
Mariboes Gate 8, 0183 Oslo


.(JavaScript must be enabled to view this email address)