Handelskampanjen

Handelskampanjen

Industrivarer

I WTO defineres fisk som en industrivare og Norge har store offensive interesser i å fjerne toll-barrierer og andre barrierer for å få bedre markedsadgang for norsk fisk. Disse interessene er ikke nødvendigvis i samsvar med Utviklingsland sine interesser som kan ha behov for både toll og andre barrierer for å bygge opp egen industriproduksjon.


Et tradisjonelt mål med internasjonale handelsavtaler har vært å øke handelen med industrivarer. Under forhandlingene med GATT-avtalen (avtalen før WTO) var reduksjon av tollbarrierer et hovedmål. Det var først med opprettelsen av WTO (Uruguay runden 1986-1994) at andre temaer som tjenester, jordbruk og immaterielle rettigheter (patenter) ble inkludert i handelsforhandlingene.

Nesten ikke toll

Reduksjonen av toll på industrivarer har vært enorm. Etter andre verdenskrig var gjennomsnittlig tollsats på industrivarer 40 % hos industrilandene. Etter Uruguay-runden ble den gjennomsnittlige tollsatsen redusert til 3,8 %. 44 % av industrivarer har blitt tollfrie. Også utviklingsland har redusert tollsatsene på industrivarer kraftig. Utviklingsland har som regel høyere bundne tollsatser (tollsatser som ikke kan overskrides) enn industriland, men har i praksis betydelig lavere anvendte tollsatser på mange varer. Reduksjon av anvendt toll har ofte vært en betingelse for å få lån og bistand fra Verdensbanken.

I WTO er det fortsatt forhandlinger om å redusere tollsatser på industrivarer og det foregår under navnet Non-Agricultural Market Access (NAMA). Det forhandles også om reduksjon av tollsatsene i regionale og bilaterale forhandlinger, men siden tollsatsene på industrivarer allerede er så lave handler disse avtalene ofte mer om handel med tjenester, investeringsbeskyttelse, patentbeskyttelse, og «ikke-tollmessige barrierer» (importkvoter, avgifter, og varestandarder osv).

 

Forhandlinger om industrivarer

NAMA står for Non-Agricultural Market Access og er den delen av avtaleverket i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) som omhandler handel med alle varer som ikke berøres av WTOs landbruksavtale. Dette inkluderer fisk og fiskeprodukter. NAMA-forhandlingene er en del av Doha-runden og begynte i 2002.

I 2004 ble forhandlerne enig om den såkalte juli-pakken, som danner grunnlaget for videre forhandlinger. Juli-pakken slår blant annet fast at tollkuttene skal gjøres ved en bestemt formel, samt at fjerning eller reduksjon av toll for utvalgte sektorer av eksportinteresse for utviklingsland også skal være inkludert. Videre skal de minst utviklede landene (MUL) unntas fra tollkutt.

Ved ministermøtet i Hongkong i 2005 ble partene enige om en formel for tollreduksjon som skulle kutte de høyeste tollsatsene, samtidig som det ble åpnet for spesialbehandling av små og sårbare økonomier. Selv om industriland skal redusere tollsatser mer enn utviklingsland, er tanken på sikt å få total utjevning i tollsatsnivået blant medlemslandene for å få en så fri verdenshandel som mulig.

Siden 2005 har ikke NAMA-forhandlingene ført videre frem. En gruppe land begynte i 2014 med forhandlinger om en plurilateral avtale om handel med miljøvarer. Noen eksperter tror disse forhandlingene kan bidra til å puste liv i NAMA igjen. 

Kritikk av NAMA-forhandlingene

Handelskampanjen mener at en NAMA-avtale skaper problemer på flere måter:

For det første vil en sterk og tvungen reduksjon i utviklingslandenes tollsatser frarøve dem muligheten til å bruke de samme politiske og økonomiske virkemidlene som har vært avgjørende for vår egen utvikling. De fleste industrialiserte land, Norge inkludert, har i lange oppbygningsperioder brukt toll som et virkemiddel for å beskytte sin egen industri mot utenlandsk konkurranse. Det er godt empirisk dokumentert at dette er en forutsetning for industrialisering.

For det andre står utviklingslandene i fare for å miste en viktig inntektskilde. Toll utgjør en stor del av statens inntekter i mange av de fattigste landene. Dette tapet må kompenseres ved å skjære ned på offentlige utgifter. Et grunnprinsipp i forhandlingene er at utviklingsland skal behandles annerledes (less than full reciprocity) og dermed ikke skal måtte kutte like drastisk i sine tollsatser som de industrialiserte landene. Dette prinsippet blir imidlertid ikke alltid respektert i forhandlingene.

For det tredje vil en NAMA-avtale bety en dramatisk økning i den internasjonale handelen med naturressurser som mineraler, tømmer og fisk. Det finnes for lite forskning til klart å konkludere med hva som kan være konsekvensene av en slik storstilt liberalisering av handel med naturressurser. For eksempel er det lite trolig at en storstilt liberalisering av handelen med fisk vil lette arbeidet med å administrere og bevare verdens allerede overbelastede fiskebestander.

 

Norske offensive fiskeriinteresser

Norge har bare offensive interesser i NAMA-forhandlingene. Norge har betydelige eksportinteresser i kjemikaler, treprodukter, metaller og maskiner. Det klart største interesseområdet er imidlertid fisk og fiskeprodukter. I WTO har fisk blitt klassifisert som et industriprodukt, noe som gir større liberaliseringsmuligheter enn andre matvarer. Et av hovedmålene for Norge i NAMA-forhandlingene er å sikre økt markedsadgang for norsk fiskeeksport gjennom tollreduksjon.

Norges satsning på global maritim fiskeoppdrett er imidlertid ikke i alle utviklingslands interesser. Satsning på eksportrettet fiske er en lite gunstig utviklingsstrategi for fattige land. Forskere har for eksempel dokumentert at for mange asiatiske land er fisk først og fremst en proteinkilde for fattige og en levevei for lokalsamfunn. De har derfor uttrykt bekymring for konsekvensene av de norske kravene om liberalisering av handel med fisk.

EU er Norges viktigste eksportområde, og EU står for nesten 2/3 av norsk fiskeeksport. Norge har gjennom EØS-avtalen tollfrihet på alle industrivarer med unntak av fiskeprodukter. Norge har imidlertid bedre tollbetingelser enn mange andre sjømateksportører utenfor EU. Mangel på full tollfrihet for fiskeeksport til EU er en av grunnene til at Norge er en pådriver for fortgang i NAMA-forhandlingene.

Å sikre markedsadgang for norsk fiskeeksport er det viktigste norske temaet i handelsavtalene Norge inngår gjennom EFTA. Hver eneste frihandelsavtale inneholder kapitler om fisk og marineprodukter og sikrer norske eksportører tollreduksjon. Når det gjelder investeringer har Norge både offensive og defensive interesser. Store internasjonale selskaper som Aker Seafoods, Marine Harvest og Cermaq har interesse av investeringsavtaler som gir dem bedre muligheter for produksjon og ressursadgang i andre land. Norge har imidlertid også et ønske om at norsk nasjonal ressurskontroll skal opprettholdes.

 

Skrevet av Eivind Breidlid, koordinator for Handelskampanjen

(Oppdatert: 11.8.2014)

Kontakt

Handelskampanjen
Postadresse:
Handelskampanjen c/o Utviklingsfondet
Mariboes Gate 8, 0183 Oslo


.(JavaScript must be enabled to view this email address)