Det er to ulike trender innen forhandlinger om frihandel: EU inngår i all hovedsak regionale frihandelsavtaler, der f.eks. de vestafrikanske landene forhandler i en gruppe og må harmonisere sine indre tollsatser før de kan forhandle med EU. USA forhandler fram bilaterale avtaler, også i sammenhenger der flere land forhandler parallelt (som med den Mellomamerikanske frihandelsavtalen CAFTA) men der hvert enkelt land til slutt undertegner en separat avtale med USA. EFTA, der Norge deltar, forhandler også normalt om bilaterale avtaler.

Økt arbeidsledighet og fattigdom
For utviklingsland har slike avtaler, tross løfter om det motsatte, ikke alltid gitt den utviklingen som ble spådd. Økt frihandel har medført økt import og dermed mindre etterspørsel etter lokalt produserte varer i land hvor de flestes kjøpekraft er sterkt begrenset. Den lokale produksjonen har dermed gått ned, arbeidsledigheten er gått opp, og fattigdommen har økt.

Særbehandling umulig?
Andre påpeker at den fordelaktige asymmetrien i form av særbehandling (Special and Differential Treatment) som noen land tidligere har forhandlet seg frem til, ofte går tapt I bilaterale og regionale frihandelsavtaler fordi det ofte settes krav om såkalt gjensidighet. Gjensidighetsprinsippet bygger på at de handlende parter gir like innrømmelser i handelspolitikken, men utviklingsland ofte trenger å forhandle med utgangspunkt i å beskytte sine hjemmemarkeder og hjørnesteinsindustrier. Med henvisning til GATTs artikkel 24 bruker flere industrialiserte land bestemmelsen om å fjerne handelshindringer og bygge ned tollsatser til å sikre seg enda mer fordelaktige handelsvilkår enn de allerede har. I artikkel 24 står det ingenting om særbehandling hvilket som regel fører til en konservativ tolkning til fordel for industrialiserte landene. Slik fungerer WTOs regelverk som brekkstang for industrialiserte lands interesser i fremforhandlingen av nye regionale og bilaterale handelsavtaler, samtidig som de bilaterale avtalene svekker innrømmelser utviklingsland tidligere har fått i WTO-regi, herunder Singapore-temaene om å utelate investeringer og handel med tjenester.

Alternativer til nyliberalismen undergraves
Det har de senere år vært en rekke initiativer til en nyliberal handelspolitikk som sosiale bevegelser, noen ganger i samarbeid med myndigheter, har jobbet frem. Et slikt alternativ er Mercosur som er et søramerikansk frihandelssamarbeid hvor landene har avtalt å beskytte landbruk og sårbare sektorer.

Utviklingseksperter frykter at fremveksten av bilaterale og regionale frihandelsavtaler undergraver slike alternativer og reduserer det politiske handlingsrommet til å bevare eksisterende interne beskyttelsesordninger.

Denne artikkelen bygger på Forum for utvikling og miljøs (ForUM) temahefte om bilaterale og regionale handelssavtaler (2007) som er skrevet av Thomas Johansen.