Omtrent 90 prosent av all mat som produseres i verden forbrukes i de landene den blir produsert. Ca. 88 prosent av korn og ris konsumeres nasjonalt, ca 86 prosent når det gjelder bananer, og betydelig mindre når det gjelder kjøtt og meieriprodukter. Det er derfor ingen tvil om at det er lokal og nasjonal handel som er det aller viktigste når vi ser på matsikkerhet og handel. Men helt grunnleggende er selvsagt at maten må produseres før den kan selges.

Mange land produserer for lite mat til å dekke behovet til sin egen befolkning, og er derfor netto matimportører. Norge importerer nå ca. halvparten av hva vi spiser, målt i antall kalorier, ca. 25 prosent om vi måler i økonomisk verdi. På grunn av stor import av fôr til fiskeoppdrett er Norge nå også netto importør av fisk og fiskeprodukter. Importen til Norge av mat og fôr har økt raskt de siste 15 årene. Flertallet av utviklingslandene og flertallet av de 50 aller fattigste landene i verden gikk fra å være netto mateksportører til å bli netto matimportører på 1980-tallet. Verken for Norge eller for de fleste utviklingsland er det naturgitte betingelser som gjør at det må importeres mat, heller ikke smakspreferanser fra forbrukere. Det er politiske og økonomiske grunner.

Politisk omlegging på 1980- og -90-tallet
Markedsliberalistisk politikk har dominert internasjonal handelspolitikk gjennom flere tiår. Utviklingsland ble på 1980- og 1990-tallet presset av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og rike land til å kutte subsidier på mat, legge ned veiledningstjenester for bønder, garanterte minstepriser og matlagre. Samtidig ble en del av produksjonen rettet inn mot eksport for å skaffe valuta, bl.a. for å kunne betale lån til rike land og finansinstitusjoner, og landene ble åpnet for import av sterkt subsidiert mat fra rike land, først og fremst EU og USA. Gjennom medlemskapet i Verdens handelsorganisasjon, WTO, måtte Norge redusere sin tollbeskyttelse av egen matproduksjon, fjerne alle kvantitative reguleringer på hva og hvor mye som skulle importeres, og legge om subsidiene til bøndene.

Rett og plikt til egen matproduksjon
Det er mange gode grunner til at alle land bør ha rett og plikt til å utnytte sine naturgitte betingelser til en bærekraftig matproduksjon for å sikre basismat til sin egen befolkning. Jordas ressurser til matproduksjon er begrenset, det er behov for å produsere mer mat pga en voksende befolkning, og mye av matproduksjonen, ikke minst den delen som går til det internasjonale markedet, er ikke bærekraftig. Den drives på en måte som undergraver matproduksjonen i framtida gjennom å redusere fruktbarheten i jorda, redusere det biologiske mangfoldet og næringsinnholdet i maten, og har et overforbruk av vann som ikke kan fortsette i all evighet. Det industrielle landbruket er også en vesentlig bidragsyter til klimaendringene.

Hva slags handelspolitikk?
Handelspolitikken bør bidra til å styrke bærekraftig matproduksjon for lokalt og nasjonalt forbruk. Reglene for internasjonal handel med mat bør regulere den delen av produksjonen som krysser landegrensene, ikke hvordan landene velger å støtte og beskytte sin egen matproduksjon for nasjonalt forbruk. WTO-regelverket omfatter imidlertid også de 90 prosentene av matproduksjonen som aldri krysser landegrenser.

Subsidier på varer som eksporteres fra rike land ødelegger for utviklingslandene på to måter; først og fremst gjennom dumping i utviklingslandene slik at lokale bønder utkonkurreres, men også ved å gjøre det vanskelig å konkurrere for utviklingslandene på det internasjonale markedet. Sukker er et slikt eksempel. Norge importerer sukker fra Danmark til ca 70-80 prosent av produksjonskostnadene. Med slik subsidiering, blir det nærmest umulig for land som Malawi og Mosambik å kunne konkurrere på det norske markedet.

Handelskampanjen har utfordret regjeringen til å starte samtaler og sonderinger med andre regjeringer og organisasjoner for å ”skape et nytt regelverk for internasjonal handel med mat som bygger på følgende prinsipper:
- Regelverket skal bare omfatte internasjonal handel, ikke vilkårene for produksjon av mat til egen befolkning.
- Alle land må ha rett til å bestemme graden av sjølberging, nivået på og formen for støtte til og beskyttelse av bærekraftig matproduksjon til nasjonalt forbruk.
- Alle former for direkte og indirekte subsidier som går til eksport rettet mot utviklingsland, må stanses umiddelbart, og på sikt må alle eksportsubsidier avvikles.”

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har svart på henvendelse fra Handelskampanjen om å starte samtaler og sonderinger med andre regjeringer og organisasjoner om å ”skape et nytt regelverk for internasjonal handel med mat”. I svaret går det klart fram at regjeringen ikke vil ta et slikt initiativ som Handelskampanjen ber om, men vil kun fortsette arbeidet med å sluttføre de pågående forhandlingene i WTO. Samtidig er det positive elementer i svaret som det er viktig å følge opp.

Hva vil regjeringen gjøre?
Det er selvsagt skuffende, selv om det ikke er overraskende, at regjeringen ikke vil følge Handelskampanjens oppfordring, men la oss samtidig se det positive i regjeringens politikk og spørre hvordan den vil følge den opp.

I regjeringsplattformen står det at regjeringen forsvarer lands rett til egen matproduksjon, og i brevet fra Utenriksministeren sies det at ”Regjeringen vil arbeide for å fremme et internasjonalt handelsregime hvor hensyn til bl.a. matsikkerhet skal tillegges stor vekt, og at de siste års klima- og matkrise hensyntas i det internasjonale handelsregimet.” Det er bra, men hva betyr dette i praktisk politikk? Hvilke endringer går regjeringen inn for i det internasjonale handelsregelverket? Vi vil gjerne ha en utdyping av det fra Utenriksministeren og også fra Landbruks- og matministeren.

Aksel Nærstad
Seniorrådgiver i Utviklingsfondet og leder i Handelskampanjen.