Klassekampens artikkel inneholder viktige og riktige observasjoner og vurderinger selv om overskriften er feil. Forhandlingene om videre liberalisering av regelverket i WTO har lenge stått i stampe, og det er absolutt vel verdt å diskutere om disse forhandlingene er ”steindøde”, hva det i så fall betyr og om alternativer til WTO.
Det er behov for noen fakta og forklaringer. WTO som organisasjon og det omfattende regelverket trådte i kraft fra 1. januar 1995. 153 land er nå medlem av WTO, og regelverket gjelder for alle disse landene. Det legger også mange premisser for den internasjonale handelen og nasjonal politikk til land som ikke er med i WTO. Under WTO’s ministermøtet i Doha i 2001 ble det vedtatt et mandat for forhandlinger om revidering av WTO-regelverket.
Forhandlingene om endringene i regelverket i WTO har nå foregått i over åtte år på basis av mandatet fra Doha-møtet om ytterligere liberalisering. Det forhandles om endringer av en rekke omfattende avtaler, og alt skal til slutt vedtas under ett. Forhandlingene har brutt sammen en rekke ganger, og står nå mer eller mindre i stampe. Ingenting tyder på at det vil bli enighet om nye avtaler i løpet av året slik ministermøtet i Genève i 2009 satte som mål. Selv om selve forhandlingsrunden kan se ut til å være død, så lever imidlertid selve avtalen. Spørsmålet er hvorvidt noen klarer å få forhandlingene opp fra de døde.
WTO ble framforhandlet under markedsliberalismens ”glansperiode”. Ronald Reagan var president i USA og Margaret Thatcher var statsminister i England, Berlin-muren falt og Sovjetunionen brøyt sammen. Verdensbank-økonomen Francis Fukuyama ga ut og fikk masse skryt for boka ”The End of History”. Den dominerende ideologien var at mest mulig skulle bli varer på et marked, mest mulig skulle privatiseres og statens rolle begrenses mest mulig. Regelverket i WTO bygger på denne ideologien. Det ville vært umulig å framforhandle et slikt regelverk før begynnelsen av 1980-tallet, og like umulig i dag, men det er dette regelverket som gjelder. Forhandlingene om revidering av avtalene, bygger på det samme markedsliberalistiske fundamentet som de gjeldende WTO-avtalene.
Det er behov for et helt annet internasjonalt regelverk for handel enn WTO-regelverket. Utgangspunktet må være hvordan et slikt regelverk kan bidra til å bekjempe fattigdom, sikre velferd og miljøet. Stillstanden i WTO-forhandlingene bør brukes til å diskutere hvordan det er mulig å gå i en slik retning. Ett eksempel på hva som kan og bør gjøres, er Handelskampanjens initiativ overfor regjeringen om at den bør starte samtaler med andre regjeringer om et framtidig regelverk for internasjonal handel med mat som bygger på at hvert land må ha rett til å bestemme nivået og formen for støtte og beskyttelse av egen bærekraftig matproduksjon for å fø egen befolkning, og samtidig at alle direkte og indirekte subsidier på eksport fra rike land må forbys. Det er ingenting som hindrer den norske regjeringen fra å skape et nytt og bedre alternativ til de ”steindøde forhandlingene”. Tvert imot er det nettopp et alternativ vi trenger, og det må skapes. Tar regjeringen utfordringen?
Aksel Nærstad
Leder av Handelskampanjen og utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet