I månedsskiftet november/desember skal det være et nytt ministermøte i Verdens handelsorganisasjon (WTO), det første siden møtet i Hong Kong i 2005. Utover høsten vil det komme nye uttalelser fra statsledere og ministre om at det er viktig å komme fram til enighet om en ny WTO-avtale. Nyhetsmedia vil spekulere om det blir vedtatt en ny avtale under ministermøtet eller i det minste tatt noen avgjørende skritt i retning av en ny avtale. En skal være forsiktig med å spå når det gjelder internasjonal økonomi og politikk, men det er lite sannsynlig at en ny avtale i WTO blir framforhandlet i løpet av det nærmeste året.

Vil USA stoppe WTO-forhandlingene?
Uenigheter på mange viktige spørsmål må ryddes av veien for at det skal bli noen ny WTO-avtale (en oversikt over noen av dem står nedenfor). Det ser imidlertid ut til at utviklingslandene har svekket sine posisjoner på et av de viktigste stridsspørsmålene gjennom alle år: beskyttelse av egen landbruksproduksjon og sikkerhetsmekanismer for landbruket. Selv om de langt i fra er fornøyd, ser det nå ut til at både India og gruppa av netto matimporterende utviklingsland, G33, kan komme til å kunne godta forslagene som ble avvist under forhandlingene i juli i 2008.

Kanskje er det situasjonen i USA som vil føre til at det ikke blir en ny WTO-avtale på flere år. I juli i fjor var USAs avvisning av å kutte subsidiene til sine bomullsdyrkende bønder og krav om økt markedsadgang i utviklingsland for både landbruks- og industriprodukter noen av de viktigste grunnene tilsammenbruddet. Den økonomiske krisa har ført til nye tiltak for å styrke eget næringsliv i mange land, ikke minst i USA. I tillegg er oppmerksomheten til president Obama og hans administrasjon først og fremst rettet inn på de innenrikske problemene og på andre utenrikspolitiske spørsmål enn handelspolitikk; Afghanistan, Irak, Midt-Østen, Iran, Nord-Korea.

Det er lite som nå tyder på at USA er villige til å foreta de endringene i sin handelspolitikk og sine standpunkter i forhandlingene som er nødvendig for å få til en ny WTO-avtale. Det gjelder først og fremst kutt i subsidiene til bøndene, bl.a. bomullsbøndene, noe som vil kreve en omgjøring av hele landbruksloven (Farm Bill) som ble vedtatt i fjor, moderere sine krav om markedsadgang, og åpne for økt arbeidsinnvandring bl.a. fra India.

Norge mot utviklingslandene
Forhandlingene i WTO i Genève i juli i fjor viste at den norske regjeringa var villig til å akseptere en WTO-avtale med dramatisk negative konsekvenser for norsk landbruk. Om ikke presset fra bondeorganisasjonene og deres allierte blir langt sterkere enn det har vært, vil regjeringen svelge det meste bare den kan være med på å få enighet om en WTO-avtale.
På et annet område enn landbruket har imidlertid regjeringen stått fast på sitt standpunkt. Det gjelder et område der Norges standpunkt står skarpt i mot krav fra utviklingsland. Norge har krevd at ingen sektor skal kunne holdes utenfor tollkutt innenfor forhandlingene om alle andre varer enn landbruksvarer, de såkalte NAMA-forhandlingene (Non Agricultural Market Access). Tollkuttene som alle land måtte foreta da WTO trådte i kraft i 1995, kunne fordeles ulikt på ulike sektorer og produkter. Det var på den måten mulig for land å skjerme sektorer som var av stor betydning for dem. Nå krever Norge at det ikke lenger skal være mulig. Det er fordi norske eksportinteresser innen fisk, ikke ønsker at utviklingsland skal kunne skjerme sin fiskerisektor. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa det helt direkte i Genève i juli 2008 på et møte med representanter for ulike organisasjoner. Han sa at om vi kunne få fiskeriorganisasjonene til å gå vekk fra kravet om at ingen sektor skulle kunne holdes utenfor tollkutt, så ville han gladelig fjerne kravet.
Økonomisk sett vil det bety lite for Norge om kravet innenfor NAMA-forhandlingene blir godtatt eller ikke. Det er stort behov for import av fisk i store deler av verden, og tollsatsene begrenser bare i liten grad norsk handel. Det er relativt små beløp norske eksportinteresser vil kunne tjene på at Norges krav går igjennom. I solidaritet med utviklingslandene bør Norge snarest trekke kravet!

Åtte år med forhandlinger
De pågående forhandlingene i WTO ble startet under ministermøtet i Doha i 2001. Møtet ble avholdt kort tid etter terrorangrepet i New York den 11. september, og var sterkt preget av det. Utviklingsland ble hardt presset av de mektigste rike landene, spesielt EU og USA, til å gå med på en erklæring fra møtet som streket opp hovedlinjene for forhandlingene om en ny WTO-avtale. USAs politikk om at ”enten er dere med oss eller for terroristene” ble kjørt fram med full tyngde. Regjeringer som tok til orde mot utkastet til slutterklæring, ble truet med at de ville være ansvarlig for et sammenbrudd i verdensøkonomien dersom de blokkerte vedtak av erklæringen.
Målsettingen var å bli ferdige i løpet av to år med forhandlingene som startet i Doha. Ministermøtet i Cancun i 2003 brøyt imidlertid sammen, og en var milevis fra en ny avtale. Etter det har det gått opp og ned i forhandlingene. I 2004 ble noen hovedlinjer for en ny avtale vedtatt, men ministermøtet i Hong Kong i desember 2005 brakte ikke forhandlingene særlig mye lenger. Det siste alvorlige forsøket på å komme fram til enighet om hovedpunktene i en ny avtale, ble gjort i juli 2007. Da brøyt forhandlingene igjen sammen.
Hele tiden fra 2001 er det ført forhandlinger i WTO-hovedkvarteret i Genève. Det er oppnådd enighet om en god del, men de avgjørende og politiske spørsmålene er det ikke blitt enighet om. De må avgjøres på øverste politisk plan, men det har ikke vært mulig.

Hva strides det om?
Det er mange spørsmål som igjen kan føre til at nye forhandlinger bryter sammen. Noen av de mest sentrale er:
- Hvor store generelle tollkutt utviklingsland må foreta på alle andre varer enn landbruksvarer (NAMA-avtalen), og om tollkuttene må tas på alle tollinjer eller om hele sektorer eller varegrupper kan holdes utenfor.
- Hvor sterke kutt i landbrukssubsidiene rike land må foreta, og hvordan disse kuttene skal skje. Et spesielt tema her er subsidieringen av bomullsproduksjonen i USA som har rammet fattige bomullsdyrkere i Afrika spesielt hardt.
- Utviklingslandenes rett til å beskytte spesielle produkter mot tollkutt, eller muligheter for å foreta reduserte generelle tollkutt. Spesielle produkter er produkter som er av særlig stor betydning for utviklingsland når det gjelder matsikkerhet, levekår og landsbygdutvikling.
- Spesielle sikkerhetsmekanismer som utviklingsland kan ta i bruk dersom det blir sterk økning av import av landbruksvarer, og slik import går sterkt utover innenlandsk produksjon eller fører til kraftig prisstigning. Uenighet her var en viktig årsak til sammenbruddet sommeren 2008.
- Markedsadgang i industriland for landbruksprodukter fra utviklingsland.
- Retten for industrialiserte land til å beskytte et visst antall jordbruksprodukter såkalte ”sensitive produkter” – produkter som er av stor betydning for landbruk, økonomi og matsikkerhet i den enkelte land, og som vil være sterkt utsatt for konkurranse ved tollkutt.
- Krav fra industrialiserte land om liberalisering av tjenestesektorer i utviklingsland.
- Bolivias krav om at tjenester for å oppfylle grunnleggende menneskerettigheter skal holdes utenfor WTO-regelverket, kan også stikke kjepper i hjulene for dem som ønsker ytterligere liberalisering. Bolivia ønsker at undervisning, helsevesen, vann- og energiforsyning skal trekkes ut av WTO.

Feil retning
Hovedproblemet med WTO-forhandlingene er ikke ulike nasjonale interesser eller motsetninger mellom ulike sektorer. Det er hele retningen på forhandlingene som er gal. WTO-regelverket ble framforhandlete under markedsliberalismens glansperiode, fra 1986 til 1994. Den dominerende ideologien tilsa at alt skulle bli varer på et marked, alle former for nasjonal beskyttelse av produksjon og investeringer skulle gradvis fjernes, mens støtte og beskyttelse av de multinasjonale selskapene gjennom bl.a. patentrettigheter og subsidier, skulle opprettholdes eller styrkes. Mange sivilt samfunnsorganisasjoner har hele tiden argumentert med at dette er en politikk som er stikk i strid med interessene til flertallet av befolkningen i både fattige og rike land, og spesielt for de fattigste i utviklingslandene. Det er et økende press for at det er behov for et helt annet fundament for internasjonale handelsavtaler enn det WTO bygger på.
Åslaug Haga, Senterpartiets tidligere leder, hadde et innlegg i Dagsavisen den 4. juni der hun fremmer liknende synspunkter når det gjelder landbruksavtalen i WTO. Hun skriver bl.a. at ”En klok global matpolitikk vil etter min vurdering innebære en helt ny politikk i WTO. Utgangspunktet må være at alle land har både rett og plikt til å brødfø sin egen befolkning. For å sikre dette, må det lages handelsregler som skiller mellom matproduksjon for eksport og matproduksjon som skal dekke nasjonalt konsum.”
Handelskampanjen har oppfordret regjeringen til å ta et initiativ overfor andre regjeringer som står for liknende synspunkter, for å starte samtaler om en slik ny avtale for internasjonal handel med landbruksvarer. Så langt har den ikke svart på oppfordringen.
Den internasjonale bondeorganisasjonen, Via Campesina, har lenge krevd at mat og landbruk tas ut av WTO, og det er likende initiativ på andre områder. Bolivia har foreslått at tjenester som er grunnleggende for å oppfylle menneskerettighetene, som utdanning, helse, vann- og energiforsyning, skal tas ut av WTO.
Den økonomiske krisa har ført til at mange land har dempet iveren etter videre liberalisering, og tvert i mot satt i gang tiltak for økt beskyttelse av og støtte til eget næringsliv. Det har imidlertid så langt ikke slått ut i noen nye initiativ for å stoppe hele Doha-runden i WTO, og starte forhandlinger om et helt nytt fundament for internasjonale handelsavtaler. Særlig i bilaterale handelsforhandlinger kjøres det fortsatt hardt fra rike land om fortsatt liberalisering i utviklingsland.