Det ligger systematiske forskjeller innebygd i handelspolitikken mellom EU og land utenfor Europa. Avtalene som presses fram i dag bidrar til skjev fordeling, og opprettholder en status quo mellom fattig og rik hvor de fattige landenes sjanse til å bygge opp egen industri og velferdssystem blir ødelagt. Når frihandel uten inntekter fra toll eller import- og eksportforbud tvinges på stater under trussel om kutt i bistand eller at de ikke kan komme inn i ’det gode selskap’,føler politikerne i utviklingslandene at de har lite valg. I tillegg til å skape en situasjon som ikke er bra for landene eller innbyggerne økonomisk, kan dette også skape avmakt og forakt til politikerne og skape sosial uro i landene.

Når Norge fant oljen, drev vi en beskyttende politikk. Vi lot utenlandske selskaper drille, mot at vi tok svært høy skatt på utbyttet. Norsk industri har blitt bygget opp slik at kompetansen og pengene har blitt liggende igjen i Norge, som har ført til at vi er der vi er, og har de mulighetene vi har idag. Handelsavtalene mellom vesten og resten av verden som framforhandles i dag fungerer stikk motsatt, og utenfor EU har Norge mulighet til å føre en annen handelspolitikk. Ungdom mot EU mener at avtalene som inngås med de fattige landene må basere seg på deres situasjon og behov, og at både maktblokker som EU, og stater som Norge, har en forpliktelse ovenfor tidligere koloniland og andre fattige land til å være på deres side. Alle land har en rett til å ha samme teknologiske
utviklingen som vi i vesten lever så godt av, og da må handelsavtalene ivareta dette behovet heller enn å forsterke og videreføre det ujevne forholdet i verden.